Å utvikle robuste unge mennesker som kan håndtere en virkelighet uten garantier for trygge rom og krenkelsesvarsler, krever noe helt annet av oss enn å sette opp forbudsskilt, skriver kronikkforfatterne. Foto: Håkon Jøssang og Aftenposten.
Skjermtid kan gi uhelse, men kan også være helsefremmende, skriver Håkon Haugli og Camilla Tepfers i denne kronikken publisert i Aftenposten
Innlegget er den den tredje i en serie om digitale dilemmaer, publisert av Aftenposten og skrevet av Håkon Haugli og Camilla Tepfers.
Serien inngår i vårt arbeid med digitalisering, teknologi og IKT. Les mer om det her
Den seneste generasjonen unge voksne – generasjon z – har større mentale plager enn de foregående. En ny studie fra OECD utforsker sammenhengen mellom det og økt skjermtid.
Forskere og politikere tar til orde for forbud mot skjermbruk. Det er ikke svaret.
NRKs historie om gameren Mats «Ibelin» Steen har slått alle trafikkrekorder. Foreldrene trodde han levde et ensomt liv, men i begravelsen kom venner fra hele Europa som kjente ham gjennom World of Warcraft.
Mats’ foreldre har gjennom å dele sin historie bidratt til noe vi trenger mer av: Økt forståelse blant foreldre (og politiske beslutningstagere) for internett som en sosial arena, uten de begrensningene som den fysiske verden gir.
Skjermtid kan gi uhelse, men kan også være helsefremmende.
OECD-undersøkelsen «Children & Young People’s Mental Health in the Digital Age» viser at 15 prosent av norske 15-åringer føler seg nedfor en gang i uken eller oftere. Om det er en trøst eller et varsku at andelen i Sverige er formidable 25 prosent, skal være usagt.
Flere har sett på sammenhengen mellom skjermtid og psyken. For eksempel Jean Twenge, som har studert generasjonsforskjeller i 25 år. I boken iGenskriver hun om hvordan mentale plager er langt større for dagens unge voksne enn for generasjonene før dem. Twenge peker på en oppvekst med sosiale medier som hovedårsak.
Hun beskriver hvordan seneste generasjon studenter forventer egne trygge rom på campus, hvor de ikke skal bli utsatt for tanker de kan finne støtende.
Tre av fire studenter forventer også at pensum skal inneholde krenkelsesvarsler (trigger warnings), slik at ingen skal bli støtt. Et betydelig mindretall, 28 prosent, mener til og med at en foreleser som en enkelt gang har sagt noe de oppfatter som rasemessig ufølsomt, bør få sparken.
Denne utviklingen gjør at mange vil gripe inn. De fleste forslagene går på å forby eller ta ned bruken av digitale medier. Enkelte forskere har tatt til orde for å redusere skjermtid eller sette aldersgrenser, og politikerne vil forby mobiltelefon på skolen.
Slik ensidig vektlegging av å begrense bruken av digitale løsninger er ikke veien å gå.
OECD skriver i sin rapport at moderat bruk av internett er direkte fordelaktig for barn og unges mentale helse. Ytterpunktene med svært liten eller svært stor bruk derimot, er verre.
I tillegg er det altfor lettvint bare å måle skjermtid. Det er besnærende enkelt, men også misvisende.
Hva man gjør på skjermene, er avgjørende.
Det er når sosiale medier brukes til å sammenligne fremfor å sammenbinde at problemene kan oppstå.
De store kjønnsforskjellene i mentale plager illustrerer poenget. OECD-studien viser at 13 prosent av 15-årige gutter ofte er nedfor, mens det gjelder så mange som 29 prosent av jentene. Samtidig er en større andel av jentene aktive i sosiale medier enn gutter, og jenter bruker «sammenligningsmotoren» Instagram og «streakmaskinen» Snapchat oftere enn guttene.
Hvorvidt skjermtiden er aktiv eller passiv er også utslagsgivende for hvordan det påvirker brukeren. Et bredt sett av forskningsstudier viser hvordan aktiv skjermtid styrker kognitiv utvikling og ferdigheter.
For eksempel viser en longitudinell studie av 11.000 britiske barn at femåringer som ser TV tre timer eller mer pr. dag, får en økning i adferdsproblemer som syvåringer. Studien finner imidlertid ingen slik sammenheng mellom dataspill og adferdsproblemer.
Finske forskere har studert 3300 ungdommer og unge voksne. De har sett på ulike typer skjermaktiviteter og hva det har å si for læring. De finner at bruk av sosiale medier og «actionbaserte» dataspill er knyttet til lavere studieengasjement. Bruk av kunnskapsorienterte digitale verktøy, derimot, er koblet til forsterket studieengasjement.
Hva man gjør på skjermen, er altså avgjørende.
Det kan fremstå som fristende å begrense skjermtid eller forby mobilbruk. Men det vil frarøve unge mennesker de positive effektene av nettet og forberede dem dårlig på den fremtiden de vil være del av.
Å utvikle robuste unge mennesker som kan håndtere en virkelighet uten garantier for trygge rom og krenkelsesvarsler, krever noe helt annet av oss enn å sette opp forbudsskilt.
For foreldre handler det om å engasjere seg i hva barn og ungdom gjør på nett, stille spørsmål, utvikle forståelse og vise engasjement.
For myndighetene handler dette om hvordan vi i barnehage og skole bidrar til å styrke barns evne til kritisk tenkning, dybdelæring og evne til å håndtere motstand, tilbakeslag og skuffelser. På samme måte som fristelser, trusler, samspill og muligheter er del av den fysiske verden, er de del av den digitale.
Det sentrale spørsmålet er ikke ja eller nei til skjerm, men hvordan, med hvilke forutsetninger og med hvilket formål.
Det enkleste er ofte ikke det beste.