Digitale ekkokamre forsterker våre menneskelige svakheter, skrev Håkon Haugli og Camilla Tepfers i Aftenposten 2. april. Foto: Håkon Jøssang og Aftenposten.
Digitalisering fremmer engasjement. Det er bra. Digitalisering fremmer polariserende engasjement. Det er ikke bra.
Innlegget er den den tredje i en serie om digitale dilemmaer, publisert av Aftenposten og skrevet av Håkon Haugli og Camilla Tepfers.
Serien inngår i vårt arbeid med digitalisering, teknologi og IKT. Les mer om det her
Digitalisering fremmer ytringsfrihet. Samtidig utpeker World Economic Forum digital desinformasjon som en alvorlig global trussel.
I løpet av de siste ti årene har verdens befolkning fått tilgang til stadig flere kommunikasjonskanaler. Samtidig har andelen mennesker som lever i velfungerende demokratier, falt kraftig. Det er et digitalt dilemma.
Internettet har endret både forutsetningene for og innholdet i den offentlige samtalen.
I land der befolkningen får propaganda i tradisjonelle medier, er tilgang til et åpent internett en åpenbar motkraft. Og i land som vårt har nettet gitt alle mulighet til å bidra med sine synspunkter, opplyse med fakta, argumentere for saker og få gehør.
Ofte er saklig uenighet og sunne motforestillinger del av dette, ofte ikke.
En ny studie gjennomført av forskere ved Aalto-universitetet bekrefter at digitale ekkokamre er reelle. En omfattende gjennomgang av twittermeldinger viser at brukere i stor grad eksponeres for politiske ytringer de er enige i. Forskning viser også at slik skjeveksponering utfordrer demokratiet.
Cass Sunstein, som mottok Holbergprisen i fjor, er en pioner blant ekkokammer-forskerne. Hans «lov om gruppepolarisering» sier at selv diskusjoner av høy kvalitet kan føre til polariserte meninger hvis de foregår i homogene grupper.
Studier der de samme personene blir fulgt over flere år, underbygger bildet. En selektiv mediediett fører til polarisering.
Digitale ekkokamre forsterker våre menneskelige svakheter. Tendensen til å gruppere etter «oss» og «dem» ligger dypt i oss. Dette materialiserer seg også i politikken.
Få steder er dette mer fremtredende enn i USA, hvor partiene i stadig større grad retter seg mot dem som allerede deler partiets standpunkt. Der man tidligere forsøkte å tiltrekke seg usikre velgere eller overtale velgere til å bytte politisk side, handler det nå mest om å benytte sterke budskap om politiske motstandere for å mobilisere meningsfeller. Resultatet er kraftigere ordbruk og mer konfrontasjon i politikken.
Nylig viste en spørreundersøkelse at velgerne mener Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum og Rødts Bjørnar Moxnes er lederne som gjør den beste jobben for sine partier. De kjennetegnes begge ved at de effektivt beskriver motsetninger i samfunnet, der utgangspunktet er at noen («eliten») ikke ønsker andre («oss») vel.
Vår medfødte tendens til stammelojalitet blir forsterket av at vi tror mer på informasjon som bekrefter det vi trodde på fra før, enn informasjon som utfordrer vårt syn.
Digitale meningsbobler er skadelige for demokratiet, ved at de forsterker motsetninger og deler oss opp i grupper. Den gode nyheten er at det foreløpig er de spesielt interesserte som bor i boblene.
Ser vi for eksempel på lesertallene for de politiske, polariserte mediene blir de små sammenlignet med de balanserte breddemediene. Men interessen for politisk stoff blir uansett liten sammenlignet med ren underholdning.
Og med det er dilemmaet komplett. Demokratiet er fundamentalt avhengig av engasjement. Digitalisering fremmer engasjement. Det er bra. Digitalisering fremmer polariserende engasjement. Det er ikke bra.
Ved å analysere svært store datamengder har forskere ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) avdekket at falske nyheter spres langt raskere og når mange flere mennesker enn sanne nyheter gjør.
Interessant nok er det ikke bot-ene (programvare som etterligner mennesker blant annet ved å skrive automatiserte meldinger, kort for robot) som sprer usannhetene, det er mennesker. Det er heller ikke et fåtall «influensere» som setter i gang de digitale skogbrannene, men vanlige brukere.
Spredning av falske nyheter er åpenbart en utfordring, men det finnes også gode initiativer som kan bidra til en mer åpen og sannferdig offentlig samtale, slik som Faktisk.no og Facebooks internasjonale faktasjekk-nettverk.
Politiske kampanjer kan utnytte spredningseffekten til å vinne engasjerte tilhengere. Både Trump- og brexitkampanjene brukte avansert dataanalyse for å finne og påvirke mottagelige velgergrupper.
Nylig varslet milliardær Michael Bloomberg at han vil donere 4 milliarder kroner for å hindre Trumps gjenvalg. Med hvilken metode? Ved hjelp av dataanalyse. Med programmet «all the data» skal Demokratene fange data, bli best på å analysere dem og anvende innsikten i digitale kanaler.
For dem som ønsker Trump ut av Det hvite hus, kan det virke velkomment. På den annen side: Dreier det seg ikke om samme type påvirkning av velgerne som den Trump er kritisert for?
Andelen velgere som misliker politiske partier, har økt med 22 prosent i perioden 2013–2017. Datadrevet innsikt er, kan hende, det skarpeste våpenet i den politiske verktøykassen. Det er denne typen analyse som har dokumentert at det finnes skadelige digitale ekkokamre. Det er dermed et bidrag til å styrke demokratiet.
Samtidig er det et presisjonsvåpen, som får oss til å tro på hver vår sannhet og undergrave både de demokratiske institusjonene og demokratiet som sådan.
Skal vi unngå økt polarisering, politikerforakt og nye ekkokamre, må mediene, teknologileverandørene og politikerne ta de viktige, men vanskelige diskusjonene om digitale kjøreregler.