Er det kriminelt å være useriøs?

Det offentlige kjøpte i fjor varer og tjenester for om lag 600 milliarder kroner. Det er nesten like mye som summen av petroleumsinntekter og skatt på formue og inntekt. Da vil man selvfølgelig ikke at banditter og skurker skal forsyne seg av fellesskapets penger.

I en rapport fra Nasjonalt tverrfaglig analyse- og etterretningssenter (NTAES) fremkommer det at straffede leverandører og leverandører med andre reaksjoner utgjør fem prosent av det totale antallet leverandører i en utvalgt gruppe.

Disse har i løpet av fem år fakturert det offentlige for 243 milliarder kroner. Det er altså relativt få leverandører som står for en stor andel av kriminaliteten.

De straffede leverandørene har flest forhold relatert til arbeidsmiljølovbrudd, bedragerier, skatteunndragelse og økonomisk utroskap. Det er særlig transport, bygg og anlegg som utpeker seg i undersøkelsen.

Det er ingen tvil om at disse straffedømte – altså kriminelle – leverandørene etter omstendighetene kan defineres som useriøse. Men i rapporten fra NTAES går man lenger og slår leverandører som er mistenkte for straffbare forhold, i hartkorn med de som er rettskraftig dømt.

Dette kan gi et svært galt bilde av hvem som er useriøse, ikke minst fordi man i Norge heldigvis har en uskyldspresumpsjon – «in dubio pro reo» – enhver skal bli behandlet og omtalt som uskyldig inntil man er endelig domfelt i en straffesak.

Regjeringen ønsker med forslag om forbud mot innleie å ramme en hel bransje under presumsjonen om at denne per definisjon er useriøs. Det er bemanningsbransjen innenfor helse og omsorg man nå er ute etter. Regjeringen legger imidlertid til grunn at den generelle innstramningen i adgangen til innleie i utgangspunktet bør gjelde alle bransjer.

Heldigvis har Abelia blitt hørt og forslaget unntar innleie av rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse og ekspertise. Men denne segregeringen mellom bransjer gir inntrykk av at utleie av helsepersonell er useriøst samtidig som utleie av spesialkompetanse seriøst.

Anskaffelsesforskriften går enda lengre og begrenser muligheten leverandørene av bygge- og anleggsarbeider samt renholdstjenester til å ha mer enn to ledd i leverandørkjeden. Narrativet er at underleverandører er useriøse, og at leverandører som benytter underleverandører derfor også er useriøse. Dette er dypt problematisk.

• For det første gjøres det ingen vurdering av om underleverandørene faktiske er kriminelle.
• For det annet utestenges alle leverandører som av eksempelvis kapasitetsbegrensninger eller ut fra sin forretningsmodell bare kan ta deler av et oppdrag og således alltid vil være underleverandører. Dette vil for eksempel gjelde alle bedrifter med en smal spisskompetanse som er nødvendig i større leveranser.

Stansing av det såkalte «frislippet» i drosjenæringen er et eksempel på hvordan en hel næring betegnes som så useriøs at den må detaljreguleres med taklamper, taksameter og beskyttet inntjening. Regjeringen er tilsynelatende rørende opptatt av å regulere drosjekjøring slik at sjåførene kan leve av det.

Samtidig med dette uttaler næringsministeren til DN at vi nå står overfor en rekke konkurser i andre næringer og sånn må det være. Han vil ikke ha «en pakke for ditt, en pakke for datt» når noe blir vondt og vanskelig. I disse konkurranseutsatte næringene er det altså ikke så viktig om folk har en inntekt å leve av.

Begrepet useriøs innenfor næringslivet fremstår på mange måter som tomt for innhold. Det finnes ingen definisjon, men begrepet fylles etter omstendighetene opp med politisk ideologi, opportunisme og jus avhengig hva som skal oppnås.(Vilkår)