I EU har man skjønt at forskning og innovasjon er nødvendig for å sikre fremtidig velferd, verdiskaping og jobber. Vi er redd for at Regjeringen ikke anser forskning som en investering i fremtiden, men som en ren utgift.
Innlegget,som er signert administrerende direktør i Abelia, Øysytein E Søreide, har vært publisert i Khrono.
For Abelia er det viktig at vi får en statsråd som evner å prioritere forskningsmidlene. Han eller hun må også få gjennomslag i regjeringen for at forskning er avgjørende for den grønne omstillingen Norge må gjennom. Borten Moe var ikke opptatt av å bli likt, og han turte å utfordre egen sektor. Det er bra, men vi ønsker oss en åpen form på dialogen med den som nå havner i statsrådstolen.
Overordnet ser ikke tallene så verst ut. De offentlige investeringene på forskning ligger på rundt 1 prosent av BNP. Dette er på nivå med land vi liker å sammenligne oss med, som Sverige, Danmark og Finland.
Problemet dukker opp når vi ser bak tallene. Da ser vi en utvikling hvor Norge er blant få OECD-land som investerer mindre i FoU nå enn i 2019. I motsetning til OECD-landene har Regjeringen kuttet i forskningsmidler på digitalisering, og den anvendte forskningen har tapt terreng over tid. Norsk næringsliv investerer langt mindre i forskning og utvikling enn våre naboland. Vi er redd for at Regjeringen ikke anser forskning som en investering i fremtiden, men som en ren utgift.
I EU er det motsatt. I EU har man skjønt at forskning og innovasjon er nødvendig for å sikre fremtidig velferd, verdiskaping og jobber. Forskningsmidlene blir også tildelt etter tøff konkurranse. Resultatet er at de beste forskningsmiljøene og de beste idéene løftes frem.
For perioden 2023 til 2024 skal EU finansiere forskning for hele 13 milliarder euro. Brorparten av disse midlene skal brukes på forskning og utvikling på grønn omstilling og digital transformasjon. Det er det vi trenger for å løse de store utfordringene vi står overfor. Europa leder vei, og Norge drar beina etter seg.
Noe av problemet kan ligge i at Norge har brukt lang tid på å utvikle et kunnskapsintensivt næringsliv, og mangler store industrilokomotiv som investerer store midler i forskning og utvikling. Norge har bare ni bedrifter på Europakommisjonens liste over verdens 2500 mest forsknings- og utviklingsintensive bedrifter. De fleste ligger langt nede på listen. Sverige og Danmark har henholdsvis 25 og 26 virksomheter inne på den prestisjetunge listen, og innovative selskap som Ericsson og Novo Nordisk figurerer på topp 100. Listen preges av mange teknologiselskaper og farmasøytisk industri. I er det lite solnedgangsindustrier innen eksempelvis olje.
Regjeringen jobber for å øke næringslivets FoU-innsats til 2 prosent av brutto nasjonalprodukt. I kroner og øre innebærer en slik forventning store investeringer for bedriftene. Faktisk vil det utgjøre ca. 50 milliarder kroner i økte forskningsinvesteringer for norsk næringsliv. Dette målet blir ett av de aller viktigste for en ny statsråd.
Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er investeringer i forskning og utvikling noe som kommer samfunnet til gode gjennom økt kunnskap, teknologiutvikling, mer produktivitet og flere arbeidsplasser. For den enkelte bedriften kan likevel FoU-utgifter vurderes som for risikabelt. Smart? Neppe. Forståelig? Ja.
I forbindelse med strategiarbeidet for å nå 2-prosentsmålet har NIFU og Oslo Economics utarbeidet en rapport som ser på barrierene for økte investeringer i forskning og utvikling. Rapporten peker på et lite forskningsintensivt næringsliv og at skattepolitikken er for lite omstillingsvennlig. Bedre tilgang på høykompetent arbeidskraft i norske bedrifter er en forutsetning for å kunne drive forskning, utvikling og innovasjon.
Skal vi nå målene vi har satt oss for reduksjon i klimagassutslipp og samtidig fortsette å ha et konkurransedyktig næringsliv, er Norge nødt til å satse på forskning på klima og digitalisering. Dette klarer ikke næringslivet å gjøre alene. Det klarer heller ikke universitetene å gjøre alene, og dette klarer ikke Norge å gjøre alene. Vi må samarbeide, mellom næringsliv og forskning, og mellom forskningsmiljøer i Norge og internasjonalt.
For å få til dette trenger vi en sterkere instituttsektor. Vi må sette bedrifter og forskningsmiljøer i stand til å konkurrere om europeiske forskningsmidler.
Den som til slutt ender opp med å bli statsråd med ansvar for forskningspolitikken i Norge må sikre bedre samhandling slik at vi får mer relevant forskning. Den nye forskningsministeren må sørge for at forskningen vi investerer i raskere blir omsatt til synlige løsninger på samfunnsproblemene vi står midt oppe i. Forskning har tross alt nytte først når den nye kunnskapen tas i bruk.