Typisk norsk å hvile på laurbærene?
Teknologi- og digitaliseringstempoet øker ute i verden, mens Norge er i ferd med å bli forbikjørt. Kan vi bruke coronakrisen til å komme oss i front igjen, spør Kjetil Thorvik Brun og Eline Oftedal.
Kronikken er tidligere publisert i Finansavisen.
En storstilt satsing på utbygging av digital infrastruktur, kombinert med en høyt utdannet og pengesterk befolkning, har gjort at vi lenge har vært langt fremme på digitalisering og teknologibruk i befolkningen. Nå ser vi at våre naboland, og resten av verden, tar innpå.
Når fikk du din første mobiltelefon? I 1998 var det 318 millioner mobilabonnementer på verdensbasis. I dag er det flere abonnenter enn det finnes mennesker på jorden. Vi var tidlig ute i Norge, og det har vi også vært på andre teknologier. Internett, smarttelefoner, sosiale medier, strømmetjenester og satellittkommunikasjon har vært avgjørende for norsk posisjon i teknologikappløpet.
Nå går det for sakte. Norge faller på internasjonale rangeringer over teknologibruk og teknologikompetanse i befolkningen. Abelia måler omstillingsevnen til Norge og 29 andre land. Omstillingsbarometeret viser at Norges posisjon svekkes. Ikke nødvendigvis fordi vi er blitt dårligere, men fordi andre land er blitt bedre.
Det er ikke nødvendigvis et mål i seg selv at vi i lille Norge skal være først ute med å ta i bruk det nyeste sosiale mediet eller kjøpe digitale tjenester utviklet langt borte. Men, når vi er gode i bredden er det også lettere å bygge spisskompetanse og lede på noen områder. Det er det samme argumentet vi bruker i skiidretter – og det virker. Vi trenger bredde og topp om vi ikke bare skal være avhengige av å kjøpe teknologi fra andre, men faktisk lage dem selv også.
Etter hvert som inntektene fra oljen synker, trenger vi nye ben å stå på – bedrifter som lykkes internasjonalt. Vi må eksportere varer og tjenester. Noen av bedriftene vil fortsatt drive eksport av råvarer. Vi er gode på fisk i Norge, men det er ikke nok. Vi trenger også selskaper som kan levere teknologi og digitale tjenester i verdensklasse, og vi trenger mange av dem. Vi trenger omstillingsevne og -vilje.
Vi har heldigvis et godt utgangspunkt mellom bakker og berg her i landet. Sterke teknologimiljøer er bygd opp rundt petroleumssektoren og i bedrifter som Telenor, Kongsberg og andre. Vi har også et dynamisk gründermiljø, med spennende bedrifter og vekstpotensial. Utfordringen ligger ikke i manglende potensial. Utfordringen ligger i at andre satser kraftfullt og målrettet, mens vi tilsynelatende er fornøyde med det vi har. Når landene bak oss legger inn spurten, kan vi ikke fortsette å holde marsjtempo.
Dersom Norge også i fremtiden skal være ledende på teknologi og digitalisering, trenger vi virkemidler og satsningsvilje som står i stil til ambisjonene. Vi trenger også tydeligere ambisjoner. Vi trenger forskning og utvikling, vi trenger et utdanningssystem rigget for fremtiden, og vi trenger de riktige incentivordningene.
Mange av dagens virkemidler er tilpasset enkeltsektorer, og fungerer ikke for nye forretningsmodeller eller sektorbryting. Vi har sterke forskningsmiljøer på flere områder, men er for dårlige til å kommersialisere.
Deler av det offentlige virkemiddelapparatet som skal skape innovasjon og vekst er rigget for gårsdagens næringsliv. Regjeringen må på banen. De må invitere oppstartsmiljøer, vekstbedrifter og etablerte bedrifter med sterk innovasjonsevne, og legge på bordet virkemidler som stimulerer til nytenking, raskere vekst og økt eksport.
Vi bekymret for at Norge sakker akterut og går glipp av muligheter til å ta internasjonale markedsandeler i nye næringsområder. Andre land vi liker å sammenligne oss med satser mer og satser målrettet.
Petroleumssøvnen har vært søt, men nå er det på tide å våkne opp.