"Vi er på sporet etter en ny og bedre virkelighet som skal finnes ikke så langt herfra. Den ligger forhåpentlig i nærheten av det hjertet forstår". Slik lyder de første ordene i NOU-rapporten "Innovasjon i omsorg" fra 2011.
Det er et utdrag av Kate Næss' dikt, som godt beskriver fremdriften og entusiasmen rundt innovasjon i helse- og omsorgssektoren. Likevel ser vi nå i 2015 at vi fortsatt sliter med å finne den riktige veien frem.
Det er bred enighet om det er behov for innovasjon om Norge fortsatt skal være i stand til å yte hele befolkningen gode helsetjenester og håndtere eldrebølgen på en måte som sikrer den enkelte verdighet og god omsorg. Når det fortsatt snakkes mer enn det gjøres, handler det ikke om teknologien. Den finnes og utviklingen går raskt. Utfordringen ligger et annet sted: Innovasjon innebærer å gjøre ting helt annerledes. Det innebærer at profesjoner, fag, roller, strukturer og modeller utfordres.
Selvbetjening på internett har kastet om på bankenes forretningsmodeller. Jeg utfører mine banktjenester selv og når det passer meg. De som jobber i min bank yter meg helt andre tjenester i dag enn før nettbanken kom. På samme måte vil helse- og omsorgstjenestene utformes annerledes fremover, men å endre dem ved å mane til å "ta teknologien i bruk", er å begynne i feil ende. Å "ta melet i bruk" er en viktig del av brødbaking, men å bake brød er noe mer. Teknologi er helt avgjørende ingrediens, men innovasjon er mer sammensatt, tverrfaglig og må begynne med menneskene.
Norge har alle forutsetninger for å være et foregangsland innen velferdsteknologi. Likevel er vi det ikke. Faktisk er det slik at norskutviklet teknologi tas i bruk i andre land og ikke her hjemme. Direktør Tore Tennøe i Teknologirådet har påpekt at vi er i gang, men at vi har til gode å bli det foregangslandet på velferdsteknologi som vi kunne ha blitt. Han har rett.
En undersøkelse Abelia fikk utført i februar 2015 viser at to av tre nordmenn er positive til digitalisering av helsetjenester. De ble det spurt om de ønsker å bli automatisk kalt inn til undersøkelser basert på sin medisinske historie i en komplett digital pasientjournal, og hele 66,8 prosent svarer at de ønsker dette hvis det ville gitt dem et friskere og bedre liv. Kun 13,8 prosent svarer nei, mens 19,5 prosent svarer «vet ikke». Folk flest ser sammenhengen mellom bruk av ny teknologi og bedre helsetjenester.
Ny teknologi er i ferd med å spre seg innenfor velferdstjenester, men organisering og økonomi blir ofte uoverskridelige hindringer. Mange private bedrifter føler seg fortsatt maktesløse i møtet med en stor og ukjent sektor. Samtidig har vi sett designere fjerne brystkreftkøer og fått en mobil applikasjon som kan diagnostisere gulsott.
100 prosent på sykehjem eller 10 prosent til hjelp hjemme? Svaret gir seg selv. For hver person som kan bo hjemme to ekstra år før institusjonsopphold blir nødvendig, sparer det offentlige mer enn 1,5 millioner kroner. Med slike innsparingsmuligheter blir det et stort tankekors at vi har kommet så kort på et område som "alle" mener er viktig. Blant årsakene finner vi nok manglende tillit og dårlig kommunikasjon mellom bedrifter som utvikler teknologien og det offentlige som skal ta den i bruk. Noen endringer kan gjøres raskt og gi effekt: Altfor for detaljerte krav i anbudsprosesser og standardiseringsregler som låser kommunene til langvarige kontrakter basert på utdatert teknologi, er åpenbare hindre for innovasjon. Offentlige innkjøp må begynne med behovene. Hva ønsker vi å oppnå og hvem kan hjelpe oss med dette?
I tillegg må kommunene se sine ulike budsjetter i sammenheng: Teknologibasert innovasjon er en kostnad på kort sikt, men gir store besparelser på lengre sikt. Regnestykket blir feil hvis man ikke ser driftsbudsjett for sykehjemsplasser og investeringsbudsjett for bedre omsorgstjenester i sammenheng. Man kommer ingen vei med vellykkede pilotprosjekter hvis evnen og viljen til å ta resultatene på alvor ikke er til stede.
Kunnskap og teknologi er nøkkelen for å gjøre helse- og omsorgssektoren rustet for fremtiden. Som næringspolitisk satsingsområde er vi kun i startgropa. Her kan arbeidet i HelseOmsorg21 bidra til tettere koblinger mellom bedrifter, næringsklynger, akademia, myndigheter og helsetjeneste, men den virkelige verdien av en nasjonal forsknings- og innovasjonsstrategi ligger ikke i kunnskapen, det avgjørende er om kunnskapen tas bredt i bruk og gir bedre helse- og omsorgstjenester.
Dette innlegget sto på trykk i Computerworld fredag 6. mars.