Direktør for næringspolitikk og samfunnskontakt i Abelia (kst) Kjetil Thorvik Brun. Foto: Abelia/Ilja Hendel.
Frykten for at data skal forsvinne dominerer tilsynelatende frykten for at data skal støve ned uten å komme noen til gode, skriver Kjetil Thorvik Brun.
Rektor og prorektor ved Universitetet i Bergen har bestemt seg for å beholde sine data på huset (innlegg i DN 20. februar), dels med bakgrunn i et opprop om at digitalisering truer universiteter. Den type holdninger står mellom fellesskapet og det enorme verdiskapingspotensialet som ligger i våre data.
Frykten for at data skal forsvinne dominerer tilsynelatende frykten for at data skal støve ned uten å komme noen til gode.
Dag Rune Olsen og Oddrun Samdals innlegg vitner om en pliktfølelse. En plikt til å beskytte dataene mot teknologileverandører. Som de selv påpeker, ligger det store muligheter for læring, progresjon og ikke minst ny forretning i disse dataene. Nettopp derfor trenger vi en forsterket pliktfølelse for å realisere disse mulighetene.
«Data er gull. Men hvis vi bare sitter på dem, er de egentlig ikke mer enn gråstein. Data må deles, foredles og gjenbrukes for å ha verdi». Disse ordene er tidligere digitaliseringsminister Nikolai Astrups og står i kontrast til Dag Rune Olsen og Oddruns Samdals plan om å holde sine data på huset.
Dataforvaltere må kjenne plikten om verdiskaping på kroppen. Derfor bør datadeling innføres som en plikt for offentlige virksomheter, med begrunnede unntak – ikke omvendt.