Håkon Haugli, administrerende direktør i Abelia. Foto: Esben Johansen.
EØS-avtalen er under angrep. På et tidspunkt som ikke kunne vært dårligere. Om det er noe de siste årene burde ha lært oss, er det at våre verdier og vår samfunnsform er under angrep. Vi bør samarbeide mer, ikke mindre, med landene som står oss nærmest.
Vår velferd er et resultat av at noen vil kjøpe det vi produserer og samtidig gi oss tilgang til sine markeder. Norge er en liten, åpen og utadvendt økonomi. Derfor er internasjonale handelsavtaler viktigere for oss enn for mange andre.
86 prosent av vår eksport går til EU og USA, mens 70 prosent av vår import kommer fra de samme landene.
Den regelbaserte verdensordenen som har tjent små land så vel, er under press. Norges viktigste allierte, USA, er i handelskrig med en stadig mer aktiv aktør på verdensscenen, nemlig Kina. Det går utover store aktører som Huawei og Apple, og kan ha store konsekvenser for norske vekstselskaper som Blueye Robotics.
EØS-avtalen står i en særstilling i vår samhandling med andre land. Det er ingenting som tyder på at Norge, Island og Liechtenstein kan erstatte EØS-avtalen med noe som er bedre. Den som måtte være i tvil, bør kaste et blikk i retning Storbritannia. Brexit-prosessen går ikke på skinner, men er i fare for å spore av.
Britenes ønske om å dra fordelene, men unngå ulempene ved europeisk samarbeid, er vanskelig å omsette i en avtale som er forståelig og akseptabelt for avtalepartnerne i Europa.
EU-samarbeidet er ikke bare tuftet på økonomisk egeninteresse, men også på felles verdier og overnasjonalt samarbeid – i møte med stormakter med superkrefter.
EØS-avtalen sikrer Norge tilgang til EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Ikke bare henter vi hjem en stor del av den norske kontingenten til EU på kort sikt – vi får også delta i verdens største innovasjons- og forskningsprogram. Gjennom EU-initiativet Horizon 2020, deltar norsk næringsliv deltar i prosjekter med en samlet verdi på 21 milliarder kroner.
Denne typen samarbeid gir store økonomiske gevinster på lang sikt, men gjør også at norske miljøer er i front på områder der vi er gode, og at vi kan lære av de beste på områder hvor vi fortsatt har en vei å gå.
Også innen utdanningsløpet fra barnehage til universitet nyter Norge godt av tilgangen til det omfattende europeiske programmet, Erasmus+. Gjennom internasjonalt samarbeid og utveksling av studenter og lærere, sikrer vi kvalitetsutvikling for våre egne utdanningsinstitusjoner. Uten EØS-avtalen vil dagens studenter miste tilgang til verdens største utdanningsprogram, som 33.000 norske studenter har benyttet seg av.
I tillegg er vi gjennom EØS-avtalen forpliktet til et yrkesdirektiv som gir klare fordeler: Det blir enklere for nordmenn å jobbe i andre land, og det blir enklere for norske bedrifter og offentlige virksomheter å ansette utenlandske fagpersoner når de ikke finner kompetansen i Norge. Spesielt innen teknologi og IKT er det et stort kompetansebehov, som vi er avhengige av å dekke.
For et utadvendt norsk næringsliv, er EØS selve navlestrengen. Å klippe av denne, uansett begrunnelse, er et angrep på fremtidig norsk verdiskaping og velferd.
Det er vanskelig å se at fordelene ved å kvitte seg med EØS-avtalen er i nærheten av å veie opp for ulempene. Nordmenn bør også merke seg det stadig flere briter oppdager for tiden: Det er ikke mulig å lage en avtale som bare tilgodeser den ene parten. Det er naivt å tro at Norge kan forhandle vekk det enkelte opplever som ulemper for å sitte igjen kun med fordeler.
EØS er ikke en perfekt avtale. Men i en stadig mer globalisert økonomi har små land alt å tape på en verden der samarbeid svekkes og handelshindre bygges opp. Norge bør ikke lede an i den utviklingen. Vi bør søke samarbeid med dem som står oss nærmest. For hva er alternativet?
(Denne kommentaren er tidligere publisert i Aftenposten)