Strålende, Støre!

Nyhet, Politisk sak, Rådgivere

Publisert

Advokat i Abelia, Tore Frellumstad. Foto: Heidi Widerøe

Regjeringen strever på meningsmålingene og har i den anledning gjort endringer i staben som forhåpentligvis skal bedre resultatene. Statsministeren gikk til næringslivet for å finne ny statssekretær og valgte den han mente var best til oppgaven, skriver Tore Frellumstad.

Det klare utgangspunkt for enhver som har behov for rådgiver må være å lete opp den beste mulige kandidaten, slik at sannsynligheten for å nå målet med ansettelsen optimaliseres. Akkurat den samme rasjonelle betrakting som ligger til grunn for kjøp av konsulenttjenester. I begge tilfeller benyttes kriterier for å velge riktig. Statsministeren viste i handling at også han mener at dette er den beste løsningen. Reaksjonene lot ikke vente på seg, men her skal Støre ha all mulig honnør for å ikke la seg styre av ideologi.

I valgkampen kunne man få inntrykk av at regjeringskammeratene hadde lite til overs for konsulenter fra næringslivet. Om de ikke var enige om noe annet, så var det tilsynelatende full konsensus om at konsulentene nærmest var parasitter med staten som vert. Arbeiderpartiet mente at staten var en melkeku for konsulentene. Desto mer gledelig er det derfor at den bedøvende fjøslukten har sluppet taket når statsministeren går på markedet for kjøpe rådgivere som kan melkes for kunnskap.

Spørsmålet som står ubesvart etter at valget falt på en som kommer fra konsulentvirksomhet er følgende: Hvordan er dette forenelig med løftene i Hurdalsplattformen om kutt og reduksjon i kjøp av konsulenttjenester? Det enkle svaret er at det ikke er tjenestekjøp, men en ansettelse. Kanskje er det nok for å tilfredsstille Senterpartiet som uttrykte sterkest motstand mot konsulenter før valget. Partiet ville heller ansette den kompetansen staten til enhver tid har behov for enn å kjøpe tjenester. Men resonnementet sprekker som troll i dagslys.

Statsministeren har kjøpt kompetanse og ikke melk eller brød. Kunnskap tilegnes gjennom utdanning og relevant erfaring. Det kan være erfaring fra næringsliv, frivillighet, offentlig sektor, politikk og annet. Både utdanning og erfaring kan være både fra Norge og utlandet og både privat og offentlig. De store konsulentmiljøene i Norge er ofte internasjonale og leverer tjenester på tvers av landegrenser, både til offentlige og private oppdragsgivere.

Det er denne erfaringen som gjør konsulenthodene verdifulle. Statsministeren verdsetter dette når han henter sin rådgiver fra et utenlandsk konsulentselskap. Det paradoksale er at dette er den samme konsulentvirksomheten som regjeringen ønsker å kutte. Og da kollapser siste rest av rasjonale og tilbake står ikke annet enn politisk ideologi. Behov for kompetanse finnes i en næring som regjeringen ikke ønsker å benytte seg av.

Derfor er det altså på sin plass å berømme statsministeren for at han anerkjenner behovet for høy kompetanse. Ideologi og prinsipper er lagt til side i jakten på den beste kandidaten. Dette er direkte overførbart på konsulenttjenester. Når store samfunnsmessige utfordringer skal løses, så velges kompetanse på øverste hylle. Dyktige konsulenter med erfaring både fra privat og offentlig sektor bidrar til at politikk gir resultater.

Regjeringen kan ikke kutte bruk av konsulenter fordi det er unødvendig pengebruk og samtidig rekruttere fra konsulentnæringen fordi den der finner nødvendig kunnskap. Sånt blir det ikke annet en surmelk av.