Fernanda Winger Eggen, fagleder for analyse i Abelia. Foto: Ilja Hendel
- Få land har bedre økonomiske forutsetninger for omstilling enn Norge. Likevel ligger vi bak våre nordiske naboer på flere av områdene som skal drive framtidens produktivitet og verdiskaping. Det reiser et ubehagelig spørsmål: Gjør rikdommen det lettere for oss å utsette nødvendige endringer?
OECD beskriver Norges finanspolitiske handlingsrom som nærmest uten sidestykke internasjonalt. Oljefondet tilsvarer rundt fire ganger BNP. Likevel investerer Sverige, Danmark og Finland mer enn oss i flere av faktorene som bidrar mest til framtidig verdiskaping.
To ferske rapporter gjør paradokset særlig aktuelt. Copenhagen Economics viser at Nordens produktivitetsforsprang krymper, og at Norge ligger bak nabolandene på flere av områdene som skal drive produktivitetsvekst. Global Innovation Index plasserer Norge på 21. plass, langt bak Sverige, Finland og Danmark.
Landet som investerer mindre i framtidig verdiskaping enn sine naboer, har samtidig et økonomisk handlingsrom de andre landene bare kan drømme om.
Vi investerer mindre i framtiden
I Global Innovation Index premieres Norge for sterke rammebetingelser for innovasjon, men oppnår svake resultater knyttet til faktiske innovasjonsresultater.
Lave investeringer i forskning og utvikling (FoU) er en viktig forklaring. Norge investerer rundt 1,8 prosent av BNP i FoU. Sverige investerer 3,6 prosent, Finland 3,2 og Danmark 3 prosent. I tillegg er brorparten av investeringene i Norge finansiert av offentlig sektor, mens det i andre land er næringslivet som er hovedfinansiør.
Det samme mønsteret finner vi lenger ut i innovasjonskjeden. Norge har under halvparten så mange patentsøknader per innbygger som Sverige, Danmark og Finland. Ventureinvesteringene i våre tre nærmeste naboland er over tre ganger så høye som i Norge, mens USA ligger 23 ganger så høyt. Til tross for stor kapitaltilgang har Norge et svært begrenset marked for risikokapital, og norske vekstselskaper er i større grad avhengige av utenlandske investorer når de skal vokse.
Tallene viser at Norden ikke investerer nok i fremtidens vekstmotorer sammenlignet med den globale fronten, og Norge ligger bak resten av Norden.
Digitalisering er ikke nok
Norge er et av Europas mest digitaliserte samfunn. Befolkningen har høy digital kompetanse, og offentlig sektor ligger langt fremme i digitalisering. Men det betyr ikke at vi utvikler eller tar i bruk teknologien som flytter produktivitetsfronten.
Når vi ser på teknologibruken i næringslivet, ligger Norge bak våre naboland. 45 prosent av norske bedrifter har høy eller svært høy digital intensitet, ifølge Copenhagen Economics. I Sverige er andelen 55 prosent, i Danmark 59 og i Finland 62 prosent. Abelias omstillingsbarometer viser at Norge også ligger klart bak våre nordiske naboer når det gjelder næringslivets bruk av kunstig intelligens.
Tallene illustrerer et viktig skille. Vi er gode til å ta i bruk moden digital teknologi i hverdagen og arbeidslivet, men svakere på teknologien som virkelig kan gi produktivitetsløft og konkurransekraft.
Produktivitet og konkurransekraft handler til syvende og sist om vår evne til å opprettholde velferden. Når befolkningen eldes og tilgangen på arbeidskraft blir knappere, må hver arbeidstime skape større verdi. Da blir investeringer i forskning, teknologi, kompetanse og nye bedrifter avgjørende.
Verdens beste sikkerhetsnett
Norge har en offentlig netto formue som ingen av landene i Omstillingsbarometeret er i nærheten av. Også Copenhagen Economics peker på Norges ekstraordinært sterke finansielle posisjon. Norge hadde et overskudd på driftsbalansen på i gjennomsnitt 15 prosent av BNP fra 2020 til 2024, mot 10 prosent i Danmark, 6 prosent i Sverige, og et underskudd i Finland.
Oljeformuen gir oss mulighet til å investere i kunnskap, infrastruktur og omstilling uten å stå overfor de samme finansielle begrensningene som andre land. Samtidig kan det store økonomiske handlingsrommet skjermer oss fra behovet for endring.
Når konsekvensene av å vente blir mindre synlige, kan svak produktivitetsvekst kompenseres med økt offentlig pengebruk, mangel på arbeidskraft med nye bevilgninger og ulønnsomme strukturer opprettholdes lenger fordi staten har råd.
Norge har kapitalen og institusjonene som skal til for å lykkes med overgangen til en mer produktiv og kunnskapsintensiv økonomi. Paradokset er at det samme økonomiske sikkerhetsnettet som gjør omstillingen mulig, også gjør det lettere å utsette.
