Norgespris og drivstoffkutt: Dyrt og lite treffsikkert

Innlegget har vært publisert i Dagsavisen.

Norge bruker milliarder på å gjøre energi billigere, i et land som allerede ligger i verdenstoppen når det gjelder energibruk. Når staten kutter i avgiften på fossil energi eller skjermer strømprisen fra knapphet, svekkes prissignalene som skal drive fram omstilling. 

To ferske eksempler viser hvor dyrt populære, men lite treffsikre tiltak kan bli når politikken brukes til å dempe prissignaler om knapphet. Det midlertidige kuttet i drivstoffavgiftene i april er ett eksempel. Ved framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett (RNB) ble anslått provenytap oppjustert fra 3,3 til 5,5 milliarder kroner. I tillegg kommer strømstøtteordningene, der kostnadsanslaget i RNB ble mer enn doblet, fra 9,1 milliarder kroner til 21,5 milliarder. Det er klart at Norgespris er et tiltak «veldig mange har stor glede av», som Stoltenberg sa under fremleggelsen av RNB, men er det god politikk?

Jeg har selv stor glede av Norgespris. Så stor glede at jeg, som tidligere fulgte nøye med på eget strømforbruk, ikke lenger bryr meg om når jeg bruker strøm eller hvor mye. Nettopp det er problemet.

Tiltakene er dyre. Enda mer alvorlig er det at de er lite treffsikre, politisk vanskelige å reversere og svekker insentivene til det vi trenger mer av. I en tid der vi burde lære mer om energieffektivisering, subsidierer myndighetene det motsatte.

I Norge har vi kombinert flaks, klok politikk og komparative fortrinn til å skape verdens største statlige formue på ryggen av en smal, men ekstremt lønnsom eksportnæring.

I lang tid har dette vært en styrke. Et spesialisert næringsliv, høy produktivitet og stabile oljeinntekter har gitt oss et handlingsrom andre land ikke kan drømme om. Men den samme spesialiseringen gjør oss også mer sårbare, og gir oss en dobbel omstillingsutfordring. Vi skal kutte utslipp og tilpasse oss klima- og miljøutfordringer som alle andre land, men samtidig bygge nye eksportnæringer som kan ta over for olje og gass.

Likevel viser Abelias Omstillingsbarometer at Norge taper terreng på flere av områdene som avgjør framtidig konkurransekraft. Særlig er mangel på risikokapital, private FoU-investeringer og teknologisk spisskompetanse utfordringer.

Samtidig som våre nordiske naboer bygger nye kunnskaps- og teknologinæringer, risikerer Norge å bli stående igjen i en «lavteknologifelle» der vi forblir avhengige av modne, ressursbaserte næringer med lav FoU-intensitet.

Da er det vanskelig å forstå at politikerne binder opp stadig større summer i universelle tiltak som Norgespris og drivstoffkutt, i stedet for å styrke verktøyene som får fart på energitilgang og -effektivisering, innovasjon og ny verdiskaping.

Kostnaden ved strømstøtte og drivstoffkutt ligger i samme størrelsesorden som flere av statens viktigste virkemidler for innovasjon og grønn omstilling. Faktisk er den samlede offentlige satsningen på FoU bare dobbelt så stor som prislappen på billigere drivstoff og strøm, og om lag 1 prosent av BNP.

Et annet eksempel er Enova, som regjeringen selv har pekt på som et av de viktigste omstillingsverktøyene. Enovas bevilgning utgjør bare en fjerdedel av regningen for billigere strøm og drivstoff.

Når milliarder brukes på å gjøre fossil energi og strøm billigere for alle, er alternativkostnaden mindre investering i det som skal bygge ny konkurransekraft.

Norge trenger ikke mer skjerming fra knapphet. Vi trenger politikk som styrker omstillingsevnen.