Ingvild von Krogh. Foto: Ilja C. Hendel
Avhengighet til noen få, store teknologiselskaper diskuteres hyppig, og enkelte tar til orde for radikale tiltak. Vårt digitale handlingsrom er blitt et spørsmål om nasjonal sikkerhet.
Innlegget har vært publisert hos Altinget Digital.
Teknologigigantenes sterke posisjon skyldes i stor grad at bedrifter og etater velger de beste løsningene som er tilgjengelige. Det er verken kritikkverdig eller unaturlig i et marked. Det mer grunnleggende spørsmålet vi heller bør stille, er hvorfor alternativene uteblir. Suverenitet kan ikke handle om å kvitte seg med innovative og fremragende teknologiske løsninger bare fordi de er registrert i ett land framfor et annet. I Norge er vi en liten og åpen økonomi som er avhengige av mange, og det har tjent oss godt at også mange er avhengige av oss. Valgmuligheter er bra, og både næringslivet og offentlig sektor er tjent med at det finnes alternativer, men total isolasjon tjener ingen.
De norske og europeiske alternativene må bli like uunnværlige som de vi selv ikke greier oss uten. I Financial Times nylig trekkes den globale avhengigheten av nederlandske ASML opp. Skandinaviske teleoperatører pekes på som avgjørende i global mobilnettverksinfrastruktur. Det er dette vi må ha mer av! Vi må styrke interdependency. Gjensidige avhengigheter. Og det gjør vi best ved å forske frem, bygge og skalere opp våre egne teknologiske løsninger, ikke ved å utestenge konkurransen.
Teknologinæringen utgjør en forsvinnende liten andel av norsk næringsliv, og eksporten vår er av de minst teknologisk avanserte i Europa. Det digitale handlingsrommet nasjonalt er ganske snevert. Det må bygges!
Da betyr det noe hvordan vi kjøper, hvordan vi tilrettelegger, hvordan vi investerer.
Buy American Act har eksistert siden 1933. Buy European er på trappene. Hva gjør vi her i Norge for å gi muligheter og erfaring hos offentlig kunder for våre egne lovende, nye selskaper? Om norske selskaper skal ut og spille i verdensklasse, trenger de en hjemmebane. Opplevelsen fra mange er at de ikke slipper til eller ikke kvalifiserer når terskelen settes unødvendig høyt, og det ikke gis rom for utvikling.
Gründerspirer er problemløsere. Og det holder ikke at selskapene spires her. De må også kunne vokse og gro. Til store, robuste virksomheter. Til reelle alternativer. Og de må være forsknings- og teknologibaserte attpåtil.
Gründerbrølet under valgkampen handlet om mer en formueskatt. Kan det tenkes at de hadde rett, at rammene ikke er tilstrekkelig på plass for at man skal få det neste Spotify eller Klarna (eller Microsoft for den del), made in Norway? Det handler selvsagt om skatt, men også om reguleringer, tilgang på talent, på kunder og på kapital.
Norge har et vesentlig svakere marked for investeringer i oppstart- og vekstselskaper enn land vi liker å sammenligne oss med. EU investerer 5 ganger mer i venture-investeringer som andel av BNP enn Norge, og USA hele 15 ganger mer. Siste tidens debatter bærer preg av kutt i og av de statlige investeringsselskapene heller enn hvordan de i størst mulig grad kan utløse mest mulig innovasjonskraft. Mens vi i Norge diskuterer justeringer i mandat, lanserer EU sammen med det private markedet et scaleup fund på 5 mrd euro.
Vår viktigste handelspartner EU har tatt alvoret og rigger også et massivt konkurranseevnefond der kritiske teknologier er et stort satsingsområde. I Norge nøler vi på om vi har råd til å være med. Satsningen er mye større enn tidligere og inngangsbilletten desto høyere for land som vil ta del. Det koster å bygge alternativer. Spørsmålet er heller om vi har råd til å la være.
Mange selskaper er avhengige av enkeltleverandører, men få er forberedt dersom noe skulle skje. Mer enn en tredjedel av Abelias medlemmer har ifølge vår ferske medlemsundersøkelse ingen eller begrenset plan for hvordan kritiske digitale funksjoner kan opprettholdes dersom tilgangen til dagens leverandør blir begrenset. 7 av 10 selskaper mangler kjennskap til europeiske alternativer til de digitale løsningene de bruker i dag.
De reelle alternativene er for få og for lite kjent. Er vi ikke bevisst våre egne selskapers kapabiliteter, er det heller ikke lett å få skalert dem opp. Kanskje er det dags å heie frem selskapene våre slik vi heier frem enerne på ski og på fotballbanen?
