Campus eller fleksible studier? Ja takk, begge deler

Flere mediesaker de siste ukene, blant annet i VG, forteller at fysiske læresteder nærmest er blitt spøkelses-campuser. Bildene av tomme kantiner og stille korridorer gjør meg nedstemt. Men nostalgi løser ingenting, og det er gode grunner til at fleksible studieløp er i vekst.

Studiegjennomføring, dybdelæring og betydninga av å være sammen med andre for å forebygge ensomhet er gode grunner til å ønske seg flere studenter på campus. Fellesskap, struktur og dannelsen vi får når vi bryner oss på andre er viktige hensyn, særlig for unge heltidsstudenter. Men det er like viktig å si høyt: For mange er fleksible tilbud ikke et alternativ til campus – de er et alternativ til ingen utdanning.

Antall studenter på rene nettbaserte studier har økt kraftig det siste tiåret, og fleksible studieløp vokser. Arbeidslivet trenger at småbarnsforeldre, fagarbeidere i full jobb og andre som av mange grunner ikke kan flytte, får reell mulighet til kompetanseheving. Fleksibilitet i studieløp bygger ned geografiske og sosiale barrierer. Vi må vokte oss for å gjøre det som nå er en døråpner til livslang læring til en syndebukk i spøkelsescampusdiskusjoner.

Nostalgiske tilbakeblikk på egen studietid med fylte forelesningssaler og masse faglig og sosialt liv med medstudenter faller lett for oss i aldersgruppa 50 – 100 år. Jeg er oppriktig bekymra for det kulturelle, faglige og menneskelige tapet hvis campus forvitrer som sosial arena – særlig for heltidsstudenter. Jeg tenker til og med at det er bra for karakteren å ha noen år som passe pengelens student primært med studiet som arbeidsoppgave, men sånn er ikke verden.

Studentenes tidsbruk er under press. Tall fra Studiebarometeret viser at heltidsstudenter bruker færre timer på studiene enn før. Det er forståelig at oppmøtet på campus synker når mange må jobbe ganske mye for å ha mat i kjøleskapet, strøm og tak over hodet.

Vi kan ikke tvinge studentene tilbake, og vi kan ikke se bort fra kommunikasjonsrevolusjonen. Jeg er ikke alene om å være glad for å kunne ha møter og annet samarbeide uten å bruke tid på reiser. Den dagen jeg gjør alvor av vage planer om nye studiepoeng, vil jeg velge et fleksibelt løp for å få kabalen med jobb, eldreomsorg og søvn til å gå opp. Så der står jeg, i spagaten mellom å ønske mer campusliv for noen studenters del og det å heie på fleksible studieløp for andre studenters del. 

Utdanningsinstitusjonene er arenaer for læring mer enn de er noen bygg, og læring kan skje flere steder. Veksten i nettbaserte studieprogrammer har passert pandemiåret 2021. Det har skjedd ei strukturell endring, og vi trenger både nettbaserte og stedbundne studieløp. Det er mye digital deltakelse ikke kan levere like godt som campus: samtaler med veiledere og medstudenter funker best ansikt til ansikt, flere er aktive i studentdemokratiet på campus, og mye læring krever fysisk tilstedeværelse. Samtidig må vi bevare og utvikle de fleksible studieløpene. De er ikke annenrangs, men den beste veien til kompetanseheving for mange, og skal ha tydelige kvalitetskrav og gjennomtenkt pedagogikk slik oppmøtestudier skal.

Framtida er verken “alt på nett” eller “alle tilbake til campus”. Framtida er utdanning som er relevant for ulike liv i hele landet.