Nils-Ola Widme. Foto: Ilja C. Hendel
Hvordan kan Europa bli et digitalt kraftsenter som skaper en jevn strøm av vekstkraftige globale IT-bedrifter? Ja, bli litt mer som USA? skriver Nils-Ola Widme, næringspolitisk direktør i Abelia.
Masters of Digital» er navnet på årskonferansen i DIGITALEUROPE; Abelias europeiske paraplyorganisasjon. Digitaliseringsnæringene i Europa er utålmodige og stiller høye krav til EUs myndigheter. Akkurat som vi i Abelia gjør her hjemme i Norge.
I EU ser de, igjen, akkurat som her, at det er i USA de utvikler teknologiene som skaper enorme verdier over hele kloden. Det er der teknologiselskapene løfter hele børsen. Norges kapitalmarked domineres av sardinboksnæringene olje, fisk og metall. I EU regner man med at en startup har 40 prosent mindre sannsynlighet for finansiering, sammenlignet med i USA.
Målet er langt unna
Kjernen i EUs politiske prosjekt har alltid vært å bygge ett felles indre marked for alt. Politikken har siden etableringen av det indre marked fra 1992 handlet om å fjerne nasjonale hindre. Stadig nye erkjennelser gjennom 30 år viser at målet er langt unna. Til tross for liberalisering av transport, kraft, telekom, bank og finans; uansett erkjennes det at det fortsatt er et 30-tall nasjonale markeder for det meste.
Responsen er den samme: Nye politiske initiativ for dypere integrasjon og med stadig nye pakker med lovgivning – gjerne presentert av en symbolsterk europeisk politiker – som den store løsningen. Delors. Bolkenstein. Giscard d’Estaingne. Mario Monti. Nå styrer en tysk seksbarnsmor som er den sterkest tenkelige antitesen til de mannlige autokratene verden ellers plages med. Jordnær, lavmælt og super-effektiv. VDL.
Men blir det et digitalt power house på denne måten? Vel, EU satser i hvert fall ti ganger mer ambisiøst enn noen tør tenke på her i lille Norge. Så la den ballen legges død.
Strategien er begrenset
Jeg tror vi må erkjenne at EUs strategi er begrenset av selve ideen om det indre markedet. Grunntanken er å forene nasjoner gjennom handel. Det startet med kull og stål, og har fortsatt via alle de store varekategoriene og tjenestesektorene, og nå er digitalisering i sentrum.
Digitaliseringspolitikkens funksjon er ikke å skape et geopolitisk kraftsenter med en rekke teknologisentra som konkurrerer om å utvikle nye vekstraketter. Poenget har vært å begrense makten til de globale IT-gigantene, sikre personvern, forbrukerbeskyttelse, arbeidsmiljø og beskyttelse fra teknologibaserte maktmisbruk. Dette er bra, vi kunne ikke klart oss uten. Men ambisjonene er i for stor grad begrenset til å fjerne nasjonale hindre.
Et kontinent av skaperkraft
Det EU gjør, er å strebe etter konkurranse på like vilkår. De kaller det level playing fieldog lignende, men politikken styres av en økonomisk og politisk logikk der ambisjonen er like vilkår på tvers av nasjonale markeder.
Det EU ikke gjør, er å bygge fundamentet for nye konkurransefortrinn som kan løfte verdensdelen opp i det globale ledersjiktet. EU sliter med å identifisere grepene som kan utvikle helt nye og selvforsterkende innovasjonsmiljøer der digitale bedrifter kan vokse til globale giganter. Igjen; i Norge snakker vi heller ikke om sånt, annet enn som tiltak for å sikre en myk landing for industrien etter noen tiår med olje.
På den nevnte konferansen sa Belgias statsminister Alexander De Croo at kanskje er Europa for mye «a continent of sticks» mens vi burde bli «a continent of carrots». For å få det til, må politikken vris fra regulering til å skape incentiver for å investere, incentiver til å forske og incentiver for å bygge innovasjonsmiljøer der kunnskapsrike mennesker og rike investorer konkurrerer om å kommersialisere kreative ideer.
Europa må bli et kontinent av skaperkraft, ikke bare et kontinent av en halv milliard forbrukere.