Dette kan verken offentlig sektor eller næringslivet løse alene. Skal Norge lykkes, må de jobbe bedre sammen.
Likevel preges samarbeidet i dag for ofte av mistillit, motsetninger og ulike forventninger. Offentlig sektor søker kontroll og lav risiko. Næringslivet lever av innovasjon, tempo og skalering. Når disse logikkene møtes uten en felles retning, oppstår det friksjon i stedet for fremdrift.
Derfor trenger vi parterapi.
Vi trenger parterapi fordi debatten for ofte handler om konflikt fremfor samarbeid. Næringslivets bidrag blir mistenkeliggjort, mens det egentlige spørsmålet drukner: Hvordan bygger vi kompetanse, kapasitet og nye næringer som Norge trenger?
Vi trenger parterapi fordi partene mangler en felles plan. Uten tydelige ambisjoner for hvordan offentlig og privat sektor skal spille hverandre gode, blir samarbeidet tilfeldig, defensivt og kortsiktig. Vi trenger en felles plan for Norge.
Vi trenger parterapi fordi offentlige innkjøp altfor sjelden brukes strategisk. De kunne vært en motor for innovasjon, kompetanseutvikling og eksport. I stedet brukes de ofte til å kjøpe minst og tryggest mulig, ikke smartest mulig.
Vi trenger parterapi fordi mistillit har fått for stor plass. Når samarbeid erstattes av detaljstyring og kontroll, blir resultatet flere piloter som aldri skaleres, mindre deling av løsninger og svakere evne til omstilling.
Konsekvensene er alvorlige. Når offentlig sektor og næringslivet ikke fungerer som partnere, svekkes innovasjonstakten, konkurransekraften og evnen til å løse store samfunnsutfordringer. Begge parter taper, men samfunnet taper mest.
Det er ingen tjent med.
Offentlig og privat sektor er ikke motparter. De er partnere. Og nå er det på tide å få samarbeidet til å fungere bedre.
Les mer på abelia.no/parterapi.