For rike for endring?

Innlegget var først på trykk i Dagens Næringsliv.

Abelia har kartlagt statlige bevilgninger, støtteordninger, skattefordeler og kompensasjonsordninger. Analysen viser at staten nå bruker mer enn 100 milliarder kroner i året på ordninger som svekker Norges omstillingsevne.

Dette gjelder blant annet Norgespris, CO₂-kompensasjon, gratis klimakvoter, jordbruksstøtte, drivstoffstøtte og ulike skattefordeler til modne etablerte næringer.

I mange år har norske politikere argumentert for at vi har unngått såkalt hollandsk syke gjennom etableringen av Oljefondet og handlingsregelen. Men analysen viser at nettopp oljerikdommen vår er blitt en hemsko for omstilling: Politikerne har fått råd til å bruke oljepenger på å lindre symptomer fremfor å gjøre noe med årsaken.

Når strømpriser blir høye, kompenseres det. Når klimaavgifter møter motstand, nøytraliseres effekten. Når næringer møter omstillingspress, opprettes støtteordninger fremfor å tillate endringer å skje.

Hver gang det oppstår en krise, kan politikerne åpne pengesekken og kjøpe seg ut av politisk ubehag. Oljeskattepakken, Norgespris og dagens debatt om suspensjon i veibruksavgift er resultater av henholdsvis pandemien, krigen i Ukraina og krigen i Iran.

Så langt har industrisubsidiene fått mye oppmerksomhet. De er viktige, men er bare en liten del av det store bildet. Det er summen vi er bekymret for. 100 milliarder kroner er dobbelt så mye som totalbevilgningene til Forsvaret i 2026, eller nesten to regjeringskvartaler hvert år.

Utfordringen med oljeformuen er at det blir lettere for politikerne å svare ut alle behov i samfunnet heller enn å se effekten det har på økonomien som helhet. Det er kjernen i det vi kaller norskesyken.

Om Fremskrittspartiet og Senterpartiet får viljen sin, vil også drivstoffkuttene bli en varig utgift i statsbudsjettet og dermed svekke det økonomiske handlingsrommet i årene som kommer. Dette strider med intensjonen bak handlingsregelen, som var at oljeformuen skulle brukes på områder som styrker økonomiens langsiktige vekstevne.

Dersom omstillingsevnen fortsetter å svekkes, blir det vanskeligere å finansiere velferdsstaten, opprettholde konkurransekraften, sikre forsvarsevnen og utvikle nye eksportnæringer som skal ta over når olje- og gassaktiviteten etter hvert avtar.

Regjeringen bør derfor gjennomgå pengebruken og heller prioritere vekstfremmende skatteletter, investeringer i infrastruktur, forskning og utvikling.

Det er ordninger som kommer hele samfunnet til gode.