Foto: Adobe Stock.
Det er blitt farligere å være liten og rik i en stor og urolig verden. Med USA, Kina og Russland i et nytt kappløp om teknologi, markeder og militær kapasitet, er sikkerhet ikke lenger noe vi outsourcer.
Sikkerhet bygges bit for bit av egen økonomisk styrke, egen innovasjonsevne og egne teknologibedrifter. Norsk næringsliv investerer for lite i forskning. Det er ikke en fotnote. Det er kjernen i problemet vårt.
Da Mario Draghi la frem sin rapport om europeisk konkurransekraft i fjor høst, sa han det med to ord: "slow agony". Europa må gjennomføre omfattende regulatoriske reformer og investere massivt i digitalisering, forskning og utvikling for å lukke innovasjonsgapet til USA og Kina. Ellers venter en langsom forvitring av velferd, handlekraft og forsvarsevne.
Abelias omstillingsbarometer viser at Norges utfordring er enda mer akutt. Vi er ikke i det Draghi kalte en "middle technology trap". Vi er fanget i vår egen lavteknologifelle: en økonomi som klamrer seg til modne, ressursbaserte næringer med liten grad av forskning og utvikling (FoU), og som derfor ikke bygger nye kunnskaps- og teknologibaserte vekstmotorer som kan gi velferdsstaten nye bein å stå på.
Konsekvensen er svakere produktivitetsvekst, høyere sårbarhet for prissjokk og dårligere evne til å skape bærekraftige arbeidsplasser og eksportinntekter. Dette er også en trussel mot vår strategiske autonomi.
Det urovekkende er ikke bare diagnosen, men også dataene: Spotify investerer over dobbelt så mye i forskning som de ti største selskapene på Oslo Børs, til sammen. AstraZeneca investerer mer enn dobbelt så mye i FoU som hele norsk næringsliv, til sammen. Norge scorer 0 på bærekraftig eksport og faller tilbake på indikatorene Draghi mener Europa må styrke: privat og offentlig FoU, risikokapital, bruk av muliggjørende teknologi og tilgang på spisskompetanse.
Dette er en ond sirkel, der årsak og symptom henger sammen: Fordi vi har en råvaretung næringsstruktur, investerer vi for lite i FoU. Og fordi vi investerer for lite i FoU, klarer vi ikke å skape nok nye, skalerbare vekstselskaper som kan gi skatteinntekter til å løse samfunnsoppgaver i fremtiden. Det er selve felle-mekanismen.
Dette gjør oss sårbare. Når makt og handlefrihet avgjøres av hvem som utvikler og eier teknologien, kan ikke Norge tro at vi kan beholde vår velstand uten å bygge opp vår egen teknologiske styrke. Draghi kobler nettopp konkurransekraft til Europas evne til å stå støtt i en mer konfronterende verden. Han anbefaler investeringer i størrelsesorden 750–800 milliarder euro årlig for å lukke gapet til USA og Kina. Ellers forblir vi avhengige av amerikanske og kinesiske teknologigiganter i overskuelig fremtid.
At EU ligger bak USA og Kina er alvorlig nok. Enda mer bekymringsfullt er det at Norge ligger bak EU. Vi taper terreng mot dem som allerede taper terreng. Vi blir akterutseilt to ganger. Om dette får fortsette, vil Norge bli et land med færre høyverdijobber, lavere skatteinntekter og som er mer sårbar for eksterne sjokk. Omstillingsbarometeret 2025 handler ikke bare om økonomi og bærekraft, men om hele vår samfunnsmodell.
Det er lett å si at «Norge har klart det før». Men denne gangen holder det ikke med dyrtidstiltak og midlertidige plaster. Vi må velge fremtiden, budsjett for budsjett, reform for reform.
I en verden der teknologisk kapasitet, forsyningssikkerhet og innovasjon er hard makt, er forskning og utvikling en del av vår beredskap. Enten bygger vi vår egen handlefrihet, eller så blir den bygget for oss, av andre. Draghi ga Europa et varsel om slow agony. Omstillingsbarometeret 2025 er vårt norske ekko av det samme varselet.
Spørsmålet er derfor ikke om Norge har råd til å satse på forskning og teknologi, men om vi har råd til å la være.
