Statens eierskap hemmer verdiskaping

Innlegget signert professor Bram Timmermans ved Norges Handelshøyskole og Øystein E Søreide administrerende direktør i Abelia har vært publisert i Finansavisen.

Gjennom eierskap i rundt 70 selskaper kontrollerer staten verdier for flere tusen milliarder kroner. Bare i 2024 hentet staten ut over 100 milliarder kroner i utbytte, i tillegg til nær 50 milliarder gjennom tilbakekjøp av aksjer. Likevel brukes denne makten først og fremst til å fylle hull i statsbudsjettet, i stedet for å investere i fremtidig verdiskaping. 

Resultatet er at statlig eierskap opptrer som en melkeku for kortsiktige politiske behov, snarere enn som et strategisk verktøy for samfunnsbygging. Dette skjer samtidig som Norge er fanget i en lavteknologifelle – en sitasjon der et land forblir avhengig av modne, råvarebaserte næringer med manglende evne til å utvikle nye vekstnæringer.

Abelias omstillingsbarometer viser at vi scorer aller dårligst i Europa på bærekraftig eksport, at FoU-investeringene er på vei ned, og at våre største statseide selskaper knapt bruker mer enn noen promiller av sin omsetning på forskning og utvikling. Kontrasten til våre naboland er dramatisk. AstraZeneca alene investerer mer i forskning enn hele det norske næringslivet, mens Spotify bruker rundt dobbelt så mye på FoU som de ti største selskapene på Oslo Børs til sammen. Det er et bilde av en økonomi som lever på gamle ressurser, men som ikke investerer i nye.

Dette handler i bunn og grunn om tidsperspektiv. Bedrifter tenker fra kvartal til kvartal. Politikere tenker fra valg til valg. Men fellesskapets ressurser må forvaltes i et generasjonsperspektiv. Vi har allerede eksempler på institusjoner som er skjermet mot kortsiktig politisk press. Sentralbankens uavhengighet sikrer at renten ikke blir gjenstand for valgkamp og politiske motiver. Oljefondet er bundet av en handlingsregel som beskytter kapitalen for kommende generasjoner. Men statlig eierskap har ingen slik mekanisme. I praksis betyr det at vi bruker et av landets viktigste strategiske verktøy uten tilsvarende sikkerhetsmekanisme.

I Sverige og Danmark har eierskapsstrukturen utviklet seg på en annen måte enn i Norge. Der er det store private industrikonsern som gjennom generasjoner har bygget opp stiftelser og fond, som systematisk reinvesterer deler av overskuddet i forskning, utdanning og innovasjon. Wallenbergstiftelsene i Sverige og Novo Nordisk-fondet i Danmark er eksempler på eierskap i et evighetsperspektiv. De er ikke bare økonomiske maskiner, men institusjoner som systematisk bygger samfunnsverdier over tid.

Norge trenger noe tilsvarende. Den norske næringsstrukturen, hvor mange av de største selskapene eies helt eller delvis av staten, gjør imidlertid at vi ikke har den samme typen privateide industrigiganter som kan opprette slike fond. Vi behøver derfor en ny statlig eierskapsmodell som sikrer at deler av utbyttet fra statseide selskaper bindes til fremtidig verdiskaping. Det kan for eksempel gjøres ved å etablere et statlig forskningsfond som kanaliserer en andel av utbyttet tilbake til næringsrettet forskning og utvikling. Det igjen kan utløse milliarder i privat medfinansiering. I tillegg kan vi skape insentiver som gjør at private stiftelser i større grad bidrar til forskning og innovasjon, og vi kan modernisere lovverket slik at det blir enklere å etablere nye stiftelser som kan ta på seg denne rollen. Slik kan vi, på samme måte som våre naboland, bygge mekanismer som beskytter langsiktigheten i forvaltningen av felleskapets ressurser.

Det står mye på spill. Om vi fortsetter å bruke statens eierskap som en melkeku på samme måte som i dag, vil Norge fortsette å sakke akterut i det globale teknologikappløpet. Vi vil bli mer sårbare for svingninger i et fåtall råvarepriser, samtidig som vi svekker vår evne til å finansiere velferden for kommende generasjoner. Alternativt kan vi velge å ta eierskapet på alvor, og bruke det til å bygge den kunnskapen, teknologien og innovasjonen vi trenger for å stå sterkt i en urolig verden.