Kjartan Almenning, næringspolitisk direktør i Abelia. Foto: © Ilja C. Hendel
Abelia mener at reguleringen av datasenternæringen må bygge på nærings- og teknologinøytralitet, likebehandling og forutsigbare rammevilkår.
Tilgang til kraft og nett må baseres på objektive kriterier og markedssignaler, ikke politisk prioritering mellom næringer eller teknologier. Knapphet på kraft og nettkapasitet bør møtes med mer kraftproduksjon, raskere nettutbygging og virkemidler som gir bedre utnyttelse av eksisterende kapasitet. Regulering bør derfor rettes mot konkrete utfordringer i kraftsystemet fremfor særregulering av enkeltnæringer.
Posisjon: Abelia er mot et nasjonalt konsesjonssystem for datasentre eller annet stort kraftforbruk.
Et nytt konsesjonssystem på forbrukssiden vil legge et nytt politisk og administrativt beslutningsnivå oppå eksisterende regulering. Arealbruk håndteres allerede gjennom plan- og bygningsloven, mens knapphet på kraft og nett bør håndteres gjennom prissignaler, modenhetskrav og en mer effektiv kapasitetsforvaltning. Et konsesjonssystem vil øke tidsbruken og den regulatoriske risikoen, og åpne for skjønnsmessig politisk prioritering mellom næringer. Det kan også skape presedens for tilsvarende regulering av andre kraftintensive næringer.
Abelia mener derfor at utfordringene i kraftsystemet bør løses gjennom mer kraft og nett, strengere krav til modenhet og fremdrift, prising av knapp kapasitet og økt fleksibilitet, ikke gjennom en ny konsesjonsordning for kraftforbruk.
Posisjon: Abelia er for at regelverket endres slik at datasentre igjen kan etableres på allerede avsatte industriområder og grå arealer.
Datasentre bør i størst mulig grad kunne lokaliseres på arealer som allerede er avsatt til nærings- og industriformål. Det reduserer behovet for nye naturinngrep og gjør det mulig å bruke eksisterende infrastruktur og opparbeidede næringsarealer bedre.
Datasentre er industriell virksomhet og bør behandles som dette i arealregelverket. Regelverket for arealformålet industri bør derfor innrettes slik at datasentre kan etableres på eksisterende industritomter uten unødvendige omreguleringsprosesser.
Posisjon: Abelia er mot et absolutt krav om erstatningskraft, men for sterke insentiver til at nytt stort kraftforbruk bidrar til økt kraftproduksjon.
Datasentre og andre store kraftforbrukere bør stimuleres til å bidra til realisering av ny kraft. Langsiktige kraftavtaler, herunder PPA-er, kan gi kraftprodusenter større forutsigbarhet og gjøre nye prosjekter finansierbare. En sterkere kobling mellom nytt stort forbruk og investeringer i kraftproduksjon kan dermed være positiv både for kraftsystemet og øvrig næringsliv.
Dette bør likevel ikke gjøres til et absolutt vilkår for nettilknytning. Kraftproduksjon har lange og til dels uforutsigbare ledetider, slik at ny produksjon ikke nødvendigvis kan realiseres samtidig med nytt forbruk. Et absolutt krav kan derfor stanse samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer uten å løse flaskehalsene som gjør at kraftutbyggingen tar lang tid. Virkemidlene må være teknologi og næringsnøytrale og gjelde stort nytt kraftforbruk på tvers av næringer, ikke datasentre alene.
Posisjon: Abelia er for økt utnyttelse av overskuddsvarme, men mot et absolutt krav om faktisk bruk.
Overskuddsvarme fra datasentre er en ressurs som bør utnyttes når det finnes et reelt og samfunnsøkonomisk forsvarlig bruksgrunnlag. Datasentre bør derfor ha sterke insentiver til å legge til rette for varmegjenvinning.
Muligheten for faktisk utnyttelse av varmen avhenger imidlertid av forhold som datasenteret ikke fullt ut kontrollerer. Det kan mangle fjernvarmenett eller lokale mottakere, avstanden til varmebehovet kan være for stor, det kan være ulønnsomt for potensielle mottakere å ta i mot varme, eller temperaturen og kvaliteten på overskuddsvarmen kan være dårlig tilpasset behovet. Et absolutt krav om faktisk utnyttelse kan derfor bli et lokaliseringshinder uten at det gir bedre ressursutnyttelse.Norsk industri avgir rundt 20 TWh tilgjengelig overskuddsvarme i året, men Norge leverer likevel bare 6,8 TWh fjernvarme totalt til alle sluttbrukere. Dette illustrerer et stort potensial, men også hvorfor et absolutt krav på produsentsiden ikke løser mottaksutfordringer.
Regelverket bør stimulere til tilrettelegging og utnyttelse der dette er teknisk og økonomisk hensiktsmessig, fremfor å stille et generelt resultatkrav som forutsetter at det alltid finnes en mottaker.
Posisjon: Abelia er for køprising og reservasjonsavgift for større kraftforbruk.
Kapasitet i nettet er knapp, og køsystemet bør reflektere den kapasiteten som det er realistiske planer om å ta i bruk. Enkelte prosjekter søker kapasitet flere steder, mens andre bruker lang tid på å realisere reservert kapasitet. Det finnes også aktører som søker kapasitet uten å ha en kunde som kan utnytte denne kapasiteten i andre enden. Det gjør at køen er større enn det reelle underliggende behovet, som igjen gir feilaktig signal om hvor mye kraft og nett som faktisk trengs.
En pris på køplass og reservert kapasitet kan supplere dagens modenhetskrav. Kostnaden ved å holde av knapp kapasitet vil gjøre det dyrere å opprettholde umodne eller spekulative reservasjoner og frigjøre kapasitet når prosjekter ikke lenger er realistiske.
Ordningen bør gjelde større kraftforbruk på tvers av næringer og utformes slik at den ikke skaper urimelige etableringsbarrierer for modne prosjekter. Alminnelig, ikke-kraftkrevende næringsliv bør skjermes. Størrelsen på avgiften må også ta hensyn til hvor lang tid nettselskapet faktisk forventer at kunden må vente på tilknytning.
Posisjon: Abelia er for økt forbruksfleksibilitet og mener større nytt kraftforbruk i størst mulig grad bør bidra aktivt til et mer effektivt kraftsystem.
Datasentre kan ha egenskaper som gjør deler av forbruket fleksibelt. Potensialet varierer imidlertid mellom anlegg og virksomheter. Reguleringen bør derfor premiere dokumentert fleksibilitet fremfor å stille identiske krav til alle.
Aktuelle mekanismer er særlig:
Abelia mener fleksibilitet primært bør utløses gjennom markedsmekanismer, avtaler med nettselskapene og økonomiske insentiver. Målet må være at aktørene får en reell gevinst av å redusere belastningen når nettet er presset, samtidig som nettselskapene får flere verktøy for å utnytte eksisterende kapasitet.
Posisjon: Abelia er mot politisk prioritering av nettilgang etter vurderinger av samfunnsnytte.
Tilgang til nettet bør bygge på objektive, transparente og næringsnøytrale kriterier. Et system der myndighetene rangerer næringer og prosjekter etter antatt samfunnsnytte vil innebære betydelig politisk skjønn og kan skape en farlig presedens der politikere i praksis velger hvilke næringer og investeringer som skal prioriteres. Det gir ingen garanti for at kraften går til prosjektene med høyest verdi for samfunnet som helhet. Tilknytningsplikten bør derfor ligge fast, og næringsnøytralitet og likebehandling bør fortsatt ligge til grunn for kraft- og nettpolitikken.
Posisjon: Abelia er sterkt mot en midlertidig stans i nye datasenteretableringer eller nettilknytninger.
En politisk besluttet stans vil gripe inn i investeringer som er gjort innenfor gjeldende rammevilkår og sende et svært negativt signal om forutsigbarheten i norsk næringspolitikk. Risikoen er ikke begrenset til datasenternæringen. Usikkerhet om hvorvidt myndighetene kan stanse én næring når etterspørselen etter en knapp ressurs øker, vil svekke tilliten til norske rammevilkår og investeringsviljen i hele norsk næringsliv.
Posisjon: Abelia er for større åpenhet om eierskap, kunder og hva datasenterkapasiteten brukes til, med nødvendige hensyn til sikkerhet og kommersielt sensitive opplysninger.
Relevant informasjon om kunder og tekniske forhold bør kunne deles med tilsynsmyndighetene under taushetsplikt. Offentligheten kan samtidig få bedre informasjon gjennom aggregert rapportering om blant annet bruksformål, region og kraftforbruk. Kravene må utformes slik at sikkerhetsgradert og kommersielt sensitiv informasjon ikke offentliggjøres, og begrenses til informasjon staten faktisk har behov for.
Posisjon: Abelia er for at datasenteraktører bidrar til at norske forsknings- og teknologimiljøer får tilgang til regnekraft, men mot et generelt myndighetspålagt krav.
Tilgang til regnekraft kan styrke norsk forskning, teknologiutvikling og kompetansebygging. Dette bør stimuleres gjennom frivillige samarbeid og insentiver fremfor lovpålagte krav. Vi ser allerede slike initiativer i markedet. Aker Nscale har inngått et tiårig samarbeid med UiT, med en økonomisk ramme på minst 100 millioner kroner, for å styrke forskning, innovasjon og KI-kompetanse og legge til rette for tilgang til avansert teknologi. Tydal Data Center har tilsvarende tatt initiativ til å stille regnekapasitet til disposisjon for KI-forskning ved NTNU og Simula til en verdi på 200 millioner kroner.
