It takes two to tango. Også med overskuddsvarme
Inne i et datasenter jobber tusenvis av servere døgnet rundt. De lagrer data, holder våre digitale tjenester i gang og sørger for at stadig mer av samfunnet vårt går rundt.
Inne i et datasenter jobber tusenvis av servere døgnet rundt. De lagrer data, holder våre digitale tjenester i gang og sørger for at stadig mer av samfunnet vårt går rundt.
Mens disse serverne jobber, blir de varme. Varmen må bort for at utstyret skal fungere, men den trenger ikke gå til spille.
Det er dette som gjerne kalles overskuddsvarme: varme som oppstår som et biprodukt når energi brukes til et annet formål. Den samme problemstillingen finnes i en rekke industrier, men for datasentre er den særlig interessant. For når vi først bruker kraft på digital infrastruktur bør vi også spørre oss om vi kan få mer ut av den samme energien.
Det korte svaret er ja, og det lengre svaret er noe mer komplisert.
Fra datasenter til oppvarming i Oslo
På Hovinbyen i Oslo ligger Skygards datasenter OSL1. Skygard er et norskeid selskap eid av Telenor, Hafslund og HitecVision, og har bygget datasenteret med ambisjoner om å være en del av energisystemet rundt seg, ikke bare en stor strømforbruker.
Overskuddsvarmen fra OSL1 tilsvarer oppvarmingsbehovet til rundt 12 000 boliger i Oslo-området.
Bilde av OSL1. Foto: Skygard
Datasentre er kritisk infrastruktur for et digitalt Norge, men de bør også være gode naboer. Overskuddsvarmen vår tilsvarer oppvarming av rundt 12 000 boliger i Oslo, og det betyr at samfunnet får mer igjen for den samme energien. Datasentre bør være en naturlig del av, og bidra til, energisystemet. Slik mener vi datasentre i Norge bør bygges.
Trond Johannessen, CEO i Skygard
Og det er kanskje nettopp uttrykket “mer igjen for den samme energien” som er kjernen.
Først brukes strømmen til å holde den digitale infrastruktur i gang. Deretter kan varmen som oppstår brukes som en ressurs i energisystemet.
Men historien om Skygard viser også noe annet: Skal vi lykkes med overskuddsvarme, må vi tenke på hvor datasentrene ligger, hvilken infrastruktur som finnes rundt dem og hvem som trenger varmen.
For overskuddsvarme kan ikke teleporteres.
Det er ikke bare å “koble seg på”
Det kan være fristende å tenke at løsningen er enkel. At et datasenter har overskuddsvarme, en bygd eller by trenger varme, og mellom dem finnes det et fjernvarmenett man lett kan koble seg på.
Virkeligheten er noe mer komplisert. Det må finnes infrastruktur som kan transportere varmen fra A til Å. Avstanden kan ikke være for stor. Noen må også ha behov for varmen når den er tilgjengelig. Investeringene må være økonomisk forsvarlige, og noen må betale.
Hvem skal investere i infrastrukturen mellom datasenteret og mottakeren? Datasenteret? Fjernvarmeselskapet? Den som skal bruke varmen? Hvordan fordeles kostnadene? Og hvilken rolle skal kommunen spille når nye områder, energiløsninger og infrastruktur planlegges?
“It takes two to tango” for å skape overskuddsvarme, men når den skal utnyttes må det ofte langt flere ut på dansegulvet.
Både energiselskaper, infrastruktureiere, kommuner og myndigheter kan være avgjørende for at regnestykket skal gå opp.
Derfor handler god utnyttelse av overskuddsvarme minst like mye om planlegging og samarbeid mellom aktører, som selve teknologien.
Når naboen trenger akkurat det du ellers måtte kastet
Løsningen trenger heller ikke alltid å være fjernvarme. På Rjukan finner vi et annet eksempel.
Her ligger Green Mountains datasenter i nærheten av Hima Seafood, som driver med landbasert fiskeoppdrett. Green Mountain har varme de må kvitte seg med, og Hima Seafood har en produksjon som trenger varme.
Det ble derfor tidlig lagt til rette for infrastruktur som gjør det mulig å overføre varme fra Green Mountain til fiskeproduksjonen hos Hima Seafood. Dermed kan Hima Seafood redusere behovet for annen energi til oppvarming av vann.
Dette er det som gjerne kalles en industriell symbiose: det en virksomhet har til overs, kan akkurat være det nabobedriften trenger.
Men dette eksempelet viser også hvorfor overskuddsvarme ikke bare handler om at datasenter skal “skjerpe seg” og bruke varmen. Den riktige mottakeren må finnes. Geografien må stemme. Infrastrukturen må være på plass eller bygges. Økonomien må fungere.
Det skal med andre ord ganske mye til for at de to riktige naboene faktisk finner hverandre.
Green Mountain sitt datasenter på Rjukan. Foto: Green Mountain
Derfor kan ikke hele ansvaret ligge hos datasenteret
Eksemplene fra Skygard i Oslo og Green Mountain på Rjukan viser hva som er mulig når forholdene er der.
Men de viser også hvorfor et generelt krav om at all overskuddsvarme skal utnyttes, blir for enkelt.
Et datasenter kan legge til rette for at overskuddsvarmen skal utnyttes og gjenvinnes. Men datasenteret alene kan ikke sørge for at det finnes et fjermvarmenett i nærheten. Det kan ikke skape en lokal industri som trenger varme. Og det kan ikke nødvendigvis forsvare kostnaden ved å transportere varme over store avstander.
To datasentre med den samme mengden overskuddsvarme kan derfor ha helt forskjellige utgangspunkter og forutsetninger for å få den brukt. Det ene kan ligge midt i et område med fjernvarme, boliger og stort varmebehov. Det andre kan ligge langt unna nærmeste realistiske mottaker.
Geografien bryr seg lite om gode intensjoner. Derfor mener Abelia at regelverket bør stimulere til at datasentre legger til rette for varmegjenvinning og faktisk utnyttelse der dette er teknisk og økonomisk hensiktsmessig. Samtidig trenger vi insentiver og planlegging som gjør det enklere for aktører å finne hverandre.
Skal vi få mer ut av overskuddsvarmen, holder det ikke å se på datasenteret alene. Da må det flere ut på dansegulvet.