De gamle universitetene i Oslo og Bergen får 10 milliarder kroner årlig fra Kunnskapsdepartementet, påpeker innleggsforfatterne.
Selv om det kan være vanskelig å forutse fremtidige kompetansebehov, blir det feil ikke å forsøke, skriver Arne H. Krumsvik og Øystein Eriksen Søreide.
Innlegget er skrevet av Arne H. Krumsvik rektor Høyskolen Kristiania og Øystein Eriksen Søreide administrerende direktør i Abelia. Det er tidligere publisert i Aftenposten.
«Sjokkerende», «rystet», «dypt skeptisk». Det har formelig haglet med karakteristikker av stortingsflertallets forslag om å endre finansieringssystemet for å motivere høyskoler og universiteter til å prioritere studier med høy arbeidsrelevans. Blant dem, rektorene ved universitetene i Oslo og Bergen, Svein Stølen og Dag Rune Olsen. Hva var grunnen til denne sterke reaksjonen?
De gamle universitetene i Oslo og Bergen får 10 milliarder kroner årlig fra Kunnskapsdepartementet.
Staten må kunne stille krav til hvordan disse tildelingene brukes til det beste for samfunnet. Så får man finne ut om det er i finansieringssystemet eller på andre måter at man sikrer arbeidslivet kompetansen de trenger.
«Det er grunn til å frykte at dette vil gå særlig ut over humaniora», sa Svein Stølen i etterkant av sin første reaksjon. «Ser vi historisk på spådommer om fremtidige kompetansebehov, er det åpenbart at disse ikke er særlig treffsikre», slås det fast sammen med Dag Rune Olsen i et senere innlegg.
Men de siste årene har naturvitere og realister, ikke samfunnsvitere og humanister, vært blant dem som har slitt mest med å finne seg jobb etter endt utdanning. Selv om det kan være vanskelig å forutse fremtidige kompetansebehov, blir det feil ikke å forsøke.
Ifølge NHOs kompetansebarometer har 61 prosent av norske bedrifter et udekket kompetansebehov, og 40 prosent har tapt kunder eller stoppet vekst i mangel på fagfolk.
Stølen og Olsen peker på at «generiske ferdigheter, evne til kritisk og etisk refleksjon og bevissthet» er viktig. Det er vi enige i. Men generiske ferdigheter alene er ikke tilstrekkelig for å løse arbeidslivets behov.