Ingvild von Krogh, leder for teknologipolitikk i Abelia. Foto: Ilja C Hendel. Foto: Ilja C Hendel
Hvordan vi greier å forske frem og utvikle teknologi, bygge selskaper og bygge alternativer, har stor betydning for vår evne til å bryte usunne avhengigheter. Derfor er innovasjonspolitikk også geopolitikk.
Innlegget er publisert i Altinget.
Hendelsene og stemningen i Davos har sjeldent preget nyhetsbildet som det gjorde i år. Naturlig nok. Det er et nytt alvor. Våre dype avhengigheter blir stadig tydeligere, og problematiseres tydeligere. En Canadisk leder skapte håp i et mylder av usikkerhet, og med et tydelig budskap om å handle.
De dype avhengighetene handler selvfølgelig først og fremst om forsvar. Men underliggende har teknologi blitt en dypt integrert del av storpolitikken. Teknologipolitikk har blitt geopolitikk.
Digital integrering av vår produksjon, vår administrasjon, vår offentlig tjenesteyting, våre sosiale interaksjoner møter etterslep i investeringer i infrastruktur, forskning og utvikling, mangel på egne teknologigiganter, forskning som kommersialiseres ute i verden fordi grunnlaget for skalering ikke finnes her. Norge har blitt verdensmestere i å ta andres teknologi i bruk.
EU-kommisjonens president understrekte i sin tale i Davos at vi lever i en tid hvor kapital og data kan flytte seg fritt på tvers av Europa på et sekund. Og at business må kunne flytte seg like fritt. Dette er som kjent langt fra tilfellet i dag. Nye regler møter bedriftene ved hver grense.
I Davos annonserte Ursula von der Leyen et etterlengtet initiativ som ikke brøt lydmuren. Hun vil skape sømløshet for innovative selskapers kommersialisering, kapitalisering og vekst i Europa gjennom et EU INC, én selskapsstruktur på tvers av alle 27 medlemslandene.
Dette mulige nye juridiske rammeverket skal gi én registrering for hele regionen, samt enklere regler og dokumentasjon for blant annet opsjoner og investeringer.
Initiativet er drevet frem med støtte fra 22 000 gründere, investorer og startup-miljøer i medlemslandene. Om EU klarer å få medlemslandene med på å gjøre inngripende endringer på områder hvor den nasjonale selvråderetten så langt har stått sterkt, gjenstår å se.
Europa skal bli investerbar igjen. Putt det på en caps, si. Scaleup Europe Fund skal investere 5mrd euro i de mest lovende europeiske selskapene innen sentrale teknologiområder. Dette følges av store initiativer som eksempelvis InvestAI. Videre er et nytt og offensivt rammeprogram på trappene. Mantraet Buy European skal utvikle markedet for europeiske selskaper.
Initiativene fra EU kan leses inn i behovet for at Europa skal bli mer uavhengig, digitalt suverent, med egen teknologisk tyngde. Samlet har initiativene potensiale til å fullstendig endre spillereglene, skaleringspotensialet og konkurransedyktigheten for europeiske selskaper. Om de gjøres riktig, og raskt nok.
Norge må også heie på dette.
Samtidig, er våre innovative selskaper europeiske nok for å til å bli med på løftet, med tilhørende investeringer og innkjøp?
For oss som både er innenfor og utenfor, er det stor forskjell på «Buy European» og «Buy EU». Som Altinget nylig understreket, våkner de færreste i EU opp og tenker på Norge og EØS. Når skiten treffer vifta, er det fort ens egne man hegner om. Har vi ikke ryddet i egne skuffer ennå, er det vanskelig å se at Norge skal være fremst i pannebrasken.
For ikke bare er vi trege på avtrekkeren med å implementere forordninger og direktiver fra EU, som nok oppleves som manglende lagånd fra EU-kanten.
Vårt bidrag til scaleup-kontinentet Europa er også ganske slapt. Norge kutter nemlig, heller enn å styrke våre virkemidler for oppstart og vekst.
Friske statlige midler for å stimulere risikokapital har man ikke bedrevet med i dette landet på noen år.
Og innkjøpene kan vel heller ikke sies å ha favorisert eller stimulert hverken europeiske selskaper eller innovasjon i særlig utbredt grad, og virkemidlene for å sikre det er skrapt til beina.
Når en skattekommisjon nå er i gang, og en omstillingskommisjon er på trappene, kan man kanskje håpe på et verdiskapingsforlik og et startskudd for en omveltning for innovasjonspolitikken. Utvikling av nytt næringsliv og teknologiutvikling er sentralt for arbeidsplasser og velferd fremover, men også for vår autonomi og beredskap.
Men kanskje viktigst er behovet for å bygge flere og dypere samarbeid, spesielt med våre nordiske naboer og venner i Europa. Dype avhengigheter er noe helt annet. Om vi skal bygge ny teknologi og redusere vår avhengigheter, trenger vi EU. Vi får også håpe at EU trenger oss.
