Norge trenger både digital dømmekraft og drømmekraft

Innlegget signert Øystein E Søreide har vært publisert i Altinget.

For oss som er gamle nok til å huske 1990-tallet, er det mye man kan savne: En dollarkurs på 6-7 kroner. Komiserien Seinfelds presise hverdagsdiagnoser. Og ikke minst den styggvakre sprakelyden fra modemet som koblet seg på internett.

De siste årene har jeg stadig oftere lengtet etter en annen ting fra dette tiåret: Troen på teknologi som en positiv kraft for å skape endring og løse samfunnsutfordringer. Vi skal riktignok passe oss for å bli ukritiske teknologioptimister. Datidens drøm om en "global landsby", forent av et demokratiserende internett, fremstår som nesten sjarmerende naiv i ettertid. Likevel kan vi i dagens verden, hvor filmskurkene stadig oftere er gale tek-milliardærer, ha godt av en dæsj mer av nittitallets optimisme og tro på positiv endring.

Et godt eksempel er den norske skoledebatten, som de siste årene er blitt en slagmark for unyanserte påstander om teknologi. Dette bør bekymre alle som er opptatt av arbeidslivets tilgang på kompetanse. Én av tre NHO-bedrifter rapporterer at de har mangel på IKT-kompetanse, og det er behov for et bredt, digitalt kompetanseløft i arbeidsstokken. Samtidig scorer fire av ti norske niendeklassinger på de laveste nivåene av digitale ferdigheter i den internasjonale ICILS-undersøkelsen. Da trenger vi en mer nyansert debatt om digital kompetanse i skolen enn det vi har hatt de siste årene. Og vi trenger ikke minst å frikoble denne debatten fra bekymringer om barns skjermbruk på fritiden.

Tidligere i år iverksatte kunnskapsministeren en vurdering av muligheten for å fjerne digitale ferdigheter som en av de fem grunnleggende ferdighetene for elever på småtrinnet. De fire andre er lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter.  Dette initiativet var, som jeg har sagt tidligere, like framsynt som å prøve å forebygge drukning ved å tømme skolebassengene i stedet for å lære barna å svømme.

Samtidig var det på kollisjonskurs med regjeringens egen strategi for digital kompetanse i barnehage og skole fra 2023. Der fremheves barnehagens og skolens sentrale rolle i å utvikle barnas digitale ferdigheter, digitale dømmekraft og forståelse av medborgerskap i det digitale samfunnet. Nå mener tydeligvis ledende politikere at dette skal gjøres med minst mulig bruk av digitale verktøy – litt som å lære skriving uten blyant. Her bør arbeidsgiverne som skal ansette disse barna i fremtiden være med på å rope varsko.

Digital kompetanse vil bli en stadig viktigere ferdighet i fremtidens arbeidsliv. Ikke minst gjelder det for den digitale dømmekraften. Når vi omgis av stadig mer avansert teknologi, blir teknologisk forståelse og kritisk sans enda viktigere. Dette er et viktig argument for å ikke kaste teknologien ukritisk ut av skolen. Men med nittitallsbrillene på, savner jeg i tillegg noe mer i utdanningsdebatten: En ambisjon om å gi barn og unge mer digital drømmekraft, altså inspirasjon til å bruke teknologi for å gjøre verden litt bedre.

Digital drømmekraft kommer i ulike varianter: Noen av oss er utforskere som drømmer om å flytte forskningsfronten innen kvantedatamaskiner. Noen er idealister som drømmer om å løse store samfunnsutfordringer med ny teknologi. Og noen er gründere som drømmer om å bygge det neste Google eller Nvidia. Vi bør heie på alle, og gi dem både ferdighetene og motivasjonen de trenger for å satse.

Årets omstillingsbarometer fra Abelia inneholder noen tankevekkende tall i denne sammenheng. Norge scorer, sammenlignet med andre land, svært godt på områder som digitale tilkoblingsmuligheter (som 5G) og digitalisering av offentlige tjenester. Men vi scorer bekymringsfullt dårlig på områder som teknologiutdanning og -trening, spisskompetanse innen teknologi og omfang av IKT-næringen.

Kort fortalt har vi altså lyktes svært godt med å bygge en digital grunnmur i det norske samfunnet, men sliter med å reise et solid byggverk oppå denne grunnmuren. Det bør særlig være en bekymring for dagens regjering, som blant annet har lansert store satsinger på både KI og kvanteteknologi.

Slike muliggjørende teknologier vil bli svært viktige for å sikre konkurransekraft, velferdsstat og beredskap i fremtiden. Men vi kan ikke lykkes med dette uten engasjerte og kunnskapsrike talenter med både digital dømmekraft og drømmekraft.