Norge trenger en eksportreform for fremtidens næringsliv

Innlegget har vært publisert av Altinget Digital

Norge skraper bunnrangeringene med en av Europas minste teknologinæringer, minst teknologisk avanserte eksport og minst diversifiserte eksport.  Tallenes tale viser at mye av veksten i verden kommer, og må komme, fra nye og smartere løsninger, ikke fra å hente ut mer naturressurser. Likevel er teknologinæring et nyord i norsk eksportfremmende arbeid og prosesser.

At Norge har uforløst potensial i fastlandseksporten, er neppe kioskveltende nyheter for noen. I 2022 lanserte regjeringen "Hele Norge eksporterer", en eksportreform med mål om å øke eksporten utenom olje og gass med 50% innen 2030.

Et bredt sammensatt eksportråd skulle bidra til å løfte strategiske satsninger for den norske eksporten, og rådets sluttrapport ble nylig fremlagt. Arbeidet har vært omfattende, rapporten er innsiktsfull og graden av involvering av næringslivet høy. Flere av sektorene som løftes frem, som helseindustrien, har unektelig stort potensial. Likevel kan man undres over hvor teknologinæringen som for tiden dominerer verdensscenen er blitt av. KI, autonome kjøretøy, droner og romfart virker å være på alles lepper, men blir ikke del av regjeringens hovedsatsning. Dette til tross for at rådet i samråd med næringen fremla et omfattende satsningsforslag for digitale tjenester for regjeringen. Romfart, forsvarsindustri og biotech er riktig nok nevnt under "andre mulige eksportsatsinger", men hovedinntrykket er likevel at vi skal gjøre mer av det vi allerede gjør.

Mario Draghi viser i rapporten om Europas konkurransekraft til framskrivinger der 70% av fremtidig vekst kan komme fra teknologinæringslivet. Når regjeringen nå oppfordres til å sette i gang en Eksportreform 2.0, hvor er Norges satsning på ny teknologinæring i dette bildet? Å gjøre mer av det man lykkes med, er selvsagt ikke unaturlig. Norge har lang tradisjon og sterke kompetansemiljøer innen flere av satsingsforslagene. Samtidig sitter mange nå med en følelse av at verden går fort fremover. Teknologisk suverenitet, mikrobrikkekrig, autonome droner og strategisk autonomi var fremmedord for bare få år siden. En eksportsatsning for fremtiden burde ha vekst i teknologinæringslivet høyest på agendaen.

EU har dette høyt på dagsorden og følger nå med haukeblikk på hvorfor teknologiselskapene fra Europa flytter og skaleres i USA heller enn på hjemmebane. Det siste tiåret har over 700 milliarder euro i markedsverdi på teknologi forlatt Europa, ifølge tall fra McKinsey og EQT (gjengitt i Politico). European Investment Bank (EIB) viser i nylige analyser til at manglende talent og kapital i møte med fragmenterte markeder og regulatoriske hindringer bidrar til at innovative selskaper skaleres utenfor Europa. Brussel har endelig begynt å bry seg, kunne Politico melde nylig; "Oppstartsselskaper blir plutselig sett på som en ressurs, og deres utfordringer blir politiske prioriteringer."

Evnen til å utvikle og skalere ny teknologi på hjemmebane sees nå i direkte sammenheng med EUs sikkerhet og autonomi, i tillegg til konkurranseevnen og den økonomiske robustheten til unionen. Forrige uke ble det 28. regime lansert, som direkte svar på denne utfordringen. Fragmenteringen av det indre marked skal løses opp, ekspansjon over landegrenser forenkles og skalering muliggjøres. Initiativet kalles også EU INC og er et felleseuropeisk selskapsregime som skal bli det europeiske svaret på det amerikanske Delaware INC. Det er ikke en ubetydelig utvikling når man planlegger en eksportsatsing, og EU er Norges største marked. For hva er vel skalering om ikke eksport, når utgangspunktet er mini-landet Norge.

Dersom Norge og Europa skal bryte konsentrasjonsavhengigheter til USA og Kina må dette nødvendigvis også bety å bygge opp eget teknologinæringsliv. Det blir ingen digital suverenitet uten digital innovasjons- og skaleringsevne.

Forholdene ligger på mange sett og vis til rette for å utvikle en kraftfull teknologinæring som kan spille ball i VM og hente hjem en Oscar eller to.  Vi har et av verdens mest digitaliserte samfunn, en digitalisert befolkning, fremragende forskning og spisse teknologimiljøer i verdensklasse.

En rekke norskfødte teknologier har satt globale spor; Cognite, reMarkable, Gelato, Kahoot, Nordic Semiconductor, Autostore og 1X technologies, for å nevne noen. Det banebrytende GSM-systemet har norsk teknologi som grunnstein. Siri som guider deg i Apple har norsk opphav. Microsoft har bygget videre på Fast Search & Transfer, og Cisco på Tandberg.

Likevel tenker vi ikke på dette som eksporteventyr. Det er lett å tenke at eksport handler om tunge ting som skal fraktes langt. Samtidig har den digitale økonomien for lengst overgått den fysiske, og verdens mest verdifulle selskaper er ikke lengre oljeselskap, men teknologigiganter.

Eksportreformen er nødvendig, og eksportrådet har pekt på gode satsningsområder. Legg klampen i bånn. Samtidig må vi ikke glemme den delen av næringslivet som ikke har store lokomotiv i Norge ennå. En næring med potensiale til å sette dype spor. Eksportfremme for en næring uten storebrødre i landet, som kan skalere globalt over verdensveven, har andre behov enn næringer med lange tradisjoner. En eksportreform må romme begge deler. Vi må rigge oss for næringslivet vi har, men også det som kommer.