Administrerende direktør i Abelia Øystein Eriksen Søreide. Foto: Ilja Hendel/Abelia.
Koronakrisen og oljeprisfallet vil gi det største økonomiske tilbakeslaget i vår tid. Det vil være kritisk for det grønne skiftet og norsk omstillingsevne i årene som kommer, om tilbakeslaget reduserer forskningsinstituttenes kapasitet.
Denne artikkelen er tidligere publisert i E24.
Verden vil se annerledes ut etter krisen. Derfor vil regjeringen blant annet investere mer i forskning, utvikling og innovasjon. Det er helt nødvendig, og forventningene er skyhøye.
I mars ba stortinget regjeringen vurdere bevilgninger knyttet til forskning og utvikling, samt satsinger som kan underbygge det grønne skiftet.
Tiden for vurdering er over. Bevilgningene må komme.
Om Norge skal nå klimaambisjonene, må store deler av disse bevilgningene gå forskningsinstituttenes vei. Aller mest prekært er en ekstraordinær grunnfinansiering til forskningsinstituttene.
Alle forskningsinstituttene arbeider med prosjekter som fremskynder det grønne skiftet. De fleste har unik kompetanse på sine områder, som teknologi, digitalisering, energi, klima, miljø, hav, helse og matproduksjon. Da er det alvorlig når de opplever bortfall i oppdrag på 1.3 milliarder kroner.
Det er kø av prosjekter som setter fart på det grønne skiftet, men som mangler finansiering. Kompetansen må benyttes til fellesskapets beste, ikke permitteres.
Her er tre prosjekter som kan iverksettes eller videreutvikles om våre politikere putter penger bak ambisjoner:
Forskningsinstituttene i Norge henter 90 prosent av sine inntekter fra konkurransebaserte prosjekter og i gjennomsnitt 10 prosent fra grunnfinansiering fra Forskningsrådet.
Den modellen vi bruker i Norge for finansiering av forskningsinstitutter med stor grad av brukerstyring, avviker mye fra andre land, og har noen uheldige effekter i krisetider. I andre land gis offentlige forskningsmidler i større grad direkte til forskningsinstitutter som grunnfinansiering.
Den norske finansieringsmodellen har sin klare styrke i å være brukerdrevet, noe som sørger for at instituttene arbeider med problemer og muligheter som bedriftene og andre samarbeidsparter er opptatt av. En slik brukerdrevet modell fungerer godt i gode tider når bedriftene er opptatt av fremtidige fortrinn. I krise derimot, fungerer den dårlig.
Nå stopper bedriftene og til dels offentlige virksomheter opp sitt forsknings- og utviklingsarbeid. I den grad det er forutsetningen for å utløse offentlige forskningsmidler, blir det dobbelt uheldig.
Når både private og offentlige penger trekkes ut av instituttene, blir resultatet nedbemanning, akkurat når vi egentlig har mest bruk for at noen jobber systematisk med innovasjon og utvikling. Derfor er det, i en slik brukerdrevet finansieringsmodell, nødvendig å gjøre ekstraordinære tiltak når det er krise.
Med en ekstraordinær grunnfinansiering kan instituttene gjøre viktig forsknings- og innovasjonsarbeid for fellesskapet. Instituttene kan arbeide videre med teknologier for havvind, hydrogen, jordvarme, karbonfangst, medtech, AI, marin ressursutvikling, med transportsystem og selvforsyning, med fornying av skolen, med integrering, tillit og demokratiutvikling for å nevne noe.
Instituttene kan være trimmet når nasjonen trenger dem som mest og når næringslivet igjen makter å arbeide med bærekraft og konkurransekraft. Alternativet er bråbrems i klimaarbeidet.
Omstillingsarbeid er viktigere enn noen gang. Regjeringens tiltakspakke for grønn omstilling vil være en avgjørende test for regjeringen. Med den vil vi se om næringsminister Iselin Nybø og hennes regjeringskolleger klarer å holde tempoet i det grønne skiftet oppe.
Frem til det lever jeg i troen.