Abelia

Innhold

Senterpartiets vandring

Foto: Ragne B. Lysaker, Senterpartiet

Abeliaanalyse: Senterpartiet mangler den offensive distriktspolitikken som trengs for å realisere mulighetene i hele Norge

Senterpartiets vandring i norsk politikk er fascinerende. De har vandret fra den ene til den andre siden, og fra regjeringsmakt til nedbrytende interne konflikterFor få år siden nærmet de seg sperregrensen, mens de nå må unngå at partilederen erklæres som statsministerkandidat for tidlig. Det man kan spekulere , er om de igjen kan komme til å bytte side i norsk politikkPartiets programutkast er fleksibelt nok til at det ikke kan avvises.  

Den ytre opportunismen skjuler imidlertid en kjerne av fast gråstein. Senterpartiet kommer fra jorda, og landbruket, og de er fullt og helt 'periferi', i Rokkans terminologi. De er imot alt som leder til flytting av noe som helst i retning av ett geografisk punkt i Norge, og ett i Belgia. I dette er standhaftigheten jordet i bondekulturen de er sprunget ut av. Og det sitter så dypt at inkonsistenser, selvmotsigelser og dilemmaer er noe de åpenlyst lar politiske nerder i Oslo få more seg med.  

Ingen kan overraskes over at Senterpartiets politikk ikke er drevet av Abelias tenkning. Det som derimot hadde vært bra, var om vi kunne bli enige om å være uenige om betydningen av landbruk og offentlige arbeidsplasser for å skape liv i bygdene. I så fall kunne vi kanskje bli enige om at kunnskap og kompetanse, og bruk av teknologi og digitalisering, også er viktig for å få til den veksten som privat sektor kan bidra med. I hele Norge.  

Det er et stykke igjen.  

Kjernen i partiets politikk er å reversere reformer og endringer som er skjedd de siste årene. Det er tingretter, lensmannskontorer, og statlige utdanningsinstitusjoner med lokale direktører, som er nøkkelen. I tillegg til et distriktsforskningsprogram og en skattepolitikk med en ett prosentpoengs reduksjon i selskapsskatten i sone 3-5.  

Spørsmålet om hvor inntektene skal komme fra, drøftes i kapitlene om industri og energi, reiseliv, mineralnæringa og olje og gass. Og litt i det om fisk og landbruk. I disse kapitlene står det flere gode ting. Det innledende kapittelet drøfter forholdet mellom privat og offentlig eierskap, og her kjenner vi igjen det gamle Sp, som er mest opptatt av privat eierskap, og ser på det statlige som et verktøy for å sikre hovedkontorer i Norge. De slår også fast at Norge har konkurransefortrinn, at flere kan utvikles, og at dette krever satsning på kompetanse og innovasjon i eksisterende bedrifter. Dette fanges opp litt senere i teksten, med et gullkorn vi i Abelia bare kan misunne programkomiteen:

'I samspillet mellom utdanning, forskning og næringsliv legges grunnlaget for et kunnskapsbasert og innovativt næringsliv. Senterpartiet vil satse på forskning og utvikling slik at Norge kan styrke sin konkurransekraft i verdensmarkedet.' Knallbra. Det er dette det handler om 

Problemet er likevel at resten av partiets næringspolitikk er begrenset til litt flikking på regler og ordninger for eksisterende næringsliv, noen støtteordninger, og selvsagt litt infrastruktur. Uten å gå i detalj på de mange punktene er det aller mest slående hvor lite ambisiøse Senterpartiet er på vegne av norske distrikter og naturressurser. 

For det er nettopp  Senterpartiets egen teig at Norges store vekstmuligheter ligger. Mulighetene for nye veksteventyr innen sirkulær- og bioøkonomi drives frem av forskning, ny teknologi og en større bevissthet hos både forbrukere og kapitalister om bærekraft. Det handler om å finne nye og verdiøkende bruksområder for skogen, for havet og jorda. Trestokken skaper nye medisiner, tannkrem, biodrivstoff, og masse annet verden trenger. Mat kan dyrkes under vann. Alger kan bli til medisiner og fôr til oppdrettsnæringen. Overgangen til økt presisjonsjordbruk kan gi norsk landbruksnæring en konkurransefordel i utvikling av eksportorienterte tjenesterNøkkelen er kompetansen vi har bygget opp i Norge innen bioteknologi og såkalt livsvitenskap. Den kompetansen som har gitt oss både en enorm havbruksnæring og Norsk rødt feFagmiljøene som kan bidra til å gi oss en teknologidrevet matproduksjon, som vi ennå bare ser konturene avSe også på mulighetene for etablering av IT-bedrifter som Highsoft i Vik i Sogn. Eller Tieto Evrys over 300 ansatte i Mo i Rana som jobber med forebygging av finansiell kriminalitet for kunder i en rekke land.  

For at dette ikke bare skal bli spredte eksempler, men virkningsfull næringspolitikk, må vi ha et strategisk samspill mellom innovasjonsaktørene. Både de private og de offentlige, og både regionalt, nasjonalt og ikke minst internasjonalt 

Abelia anbefaler Senterpartiet å repetere NHOs Veikart for fremtidens næringsliv, og analysene det bygger på. Still noen kontrollspørsmål: Hvor mange av disse mulighetene er begrenset til Oslo? Hva betyr de mulige utviklingstrekkene for landets evne til å få folk til å flytte fra by til bygdHvilken rolle mener Senterpartiet at politikk og forvaltning bør ha, i å sikre fremvekst av helt nye næringer i distriktene? Er sirkulærøkonomi bare et spørsmål om avfallsgjenvinning?  

Aller helst vil vi be Senterpartiet om å akseptere at vi trenger 250 000 nye arbeidsplasser i privat sektor i Norge, og si det også klart og tydeligDet er gledelig å se at det retoriske maset om bruken av konsulenter ikke har munnet ut i konkret politikk i programmet. Men de kan gjerne foreslå mer konkrete tiltak for nye arbeidsplasser, og legg gjerne til et klart politisk mål om å sikre at disse nye arbeidsplassene skal skapes utenfor de største fire byene. 

Vi skjønner at Senterpartiet ikke liker EU. Problemet er at både Senterpartiet og flere andre norske partier er passive, mens våre naboland er ambisiøse. Man kan like det eller ikke, men det er nettopp politikkutviklingen i Brussel, og ikke Oslo, som betyr mest for om mulighetene i norske ressurs- og kunnskapsbaserte næringer blir realisert. Dette er greit for klimaet, greit for Europa, og sikkert helt ok for norsk næringsliv også. Men alternativet kunne være at Senterpartiet sto i front, med all sin EU-motstand, og forlangte at Norge skal være bedre enn EU til å tilrettelegge for kommersiell utvikling av produkter og tjenester utviklet fra norsk natur. Hvordan ville Senterpartiet uten EØS sørge for at Norge ble et foregangsland innen digitalisering, eller innen utvikling av nye bærekraftige verdikjeder?  

Vi savner et næringspolitisk initiativ fra Senterpartiet, som kan fjerne mistanken om at de egentlig syns EØS-avtalen er ganske behagelig de også. Ikke fordi vi deler deres drøm om å si opp EØS-avtalen, men fordi vi gjerne vil ha Nei-folkets konkrete svar på hva de egentlig vil bruke sitt nei til. Før broene brennes.  

I utdanningspolitikken har også Senterpartiet flere spennende forslag det garantert vil bli en dragkamp om i arbeidet med en regjeringserklæring. Det er godt å se at man også i Senterpartiet ser verdien av at flere studenter tar utdanning i utlandet, og at flere studenter får ta praksis. Det er interessant også å se at partiet ønsker en arbeidsdeling i UH-sektoren hvor institusjoner og studiesteder utenfor "store byer" skal være tilbydere av etter- og videreutdanning. Hvordan de skal få til dette i praksis blir spennende å se. Hovedoppgaven burde først og fremst være å få de offentlige utdanningsinstitusjonene til å faktisk vri aktiviteten sin til å ha kapasitet til og gode etter- og videreutdanningstilbud. Man skal ikke se bort fra at studentene velger bort studiesteder i de store byene i hele Norge, og heller tar digital utdanning ved verdens ledende universiteter isteden.  

Mange partier har en tendens til å isolere forskningspolitikken til å omhandle UH-sektoren. Forklaringen ligger ofte i måten programkomiteene jobber og fordeler arbeidet seg i mellom. Senterpartiet har derimot en litt annen forskningspolitikk enn de andre partiene ved at de også gjør dette til et næringspolitisk spørsmål. Partiet ønsker for eksempel å øke basisfinansieringen til forskningsinstituttene, et punkt som videreføres fra det forrige programmet. Dette liker vi i Abelia! 

Det er derimot alvorlig at Senterpartiet ønsker å utrede om en andel av midlene til Forskningsrådet skal gå direkte til universitetene. Tiltaket er nok først og fremst ment som et byråkratireduserende grep, men vil paradoksalt nok ende opp med en sentralisering av forskningsmidler. Norske offentlige utdanningsinstitusjoner er blant verdens mest generøst finansierte, og hvis de skal styre en større andel av forskningsmidlene, blir konkurransen mellom prosjektene svakere. Vi er redd for at dette vil gi lavere kvalitet på forskningen, og at forskningen blir mindre næringsrettet. 

Senterpartiet kan være ni måneder unna tidenes brakvalg, eller tidenes floppHittil har de blitt løftet opp på en bølge av misnøye som de har kunnet hente hjem fordi verken Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet er helt i form. Utfordringen for Senterpartiet er imidlertid at høy opposisjonsparti-oppslutning måneder før valg svært sjelden overlever valgkampen.  

Senterpartiets hovedutfordrer er likevel SenterpartietSenterpartiet mangler den offensive distriktspolitikken som trengs for å realisere mulighetene i hele Norge, og gi et økonomisk holdbart svar til de som vil ha liv tilbake til bygdeneDe har ikke noe forklaring på hva som trengs for å gjøre det attraktivt å flytte til bygder og regionsentra. Vår tydelige oppfordring er at Senterpartiet bruker tiden frem til landsmøtet til å beskrive hvordan de skal bidra til at vi får flest mulig kunnskapskrevende jobber i det nye forskningsbaserte næringslivet som vokser ut av norsk skog, norsk matjord og norsk fisk, og norske dataI hele Norge.  

Hei!

Hei!

Vil du få vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Din e-post:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: