Regjering mot inkludering?

Hvorfor er det slik at LO og Arbeiderpartiet prioriterer arbeidstagere med vanlig jobb fremfor de som sliter med å komme inn i arbeidslivet?

Birgit Abrahamsen, advokat, direktør for arbeidsrett og HMS i Abelia

Innlegget har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv. 

Regjeringen ved arbeids- og inkluderingsminister, Hadia Tajik, vil gjøre det vanskeligere å være midlertidig ansatt og vil fjerne den generelle adgangen til slik tilsetting jf. arbeidsmiljølovens § 14-9, 2) f). Noen har ironisk omtalt dette som en «julegave» til de som står utenfor arbeidslivet. Vi er så enige.

Dette er symbolpolitikk som ikke løser samfunnsutfordringer.

Andelen av midlertidig ansatte i norsk arbeidsliv er lav, rundt 7,7 prosent (SSB-AKU). Norge er ifølge OECD ett av de landene med strengest regulering av slik tilsetting.

Nå vil regjeringen fjerne den bestemmelsen som gir personer utenfor arbeidslivet et springbrett til ansettelse når arbeidsgiver oppfatter at ansettelsen medfører risiko. Fjernes denne hjemmelen er konsekvensen at det blir vanskeligere for de som står utenfor arbeidslivet å få en fot innenfor.

Bestemmelsen har også fungert som en håndsrekning til det nye næringslivet og unge bedrifter (gründere) som er usikre på om det de holder på med er liv laga.

I norsk arbeidsliv er erfaringen at midlertidige ansettelser generelt er relativt kortvarige. Den aktuelle bestemmelsen tillater kun midlertidig ansettelse i inntil ett år. Hva er da poenget med å endre?

Og hvorfor er det slik at LO og Arbeiderpartiet prioriterer arbeidstagere med vanlig jobb fremfor de som sliter med å komme inn i arbeidslivet?

Abelia mener at de svakeste i arbeidsmarkedet bør trekke det lengste strået i avveiningen mellom de to målsettingene; fast ansettelse versus inkludering. Små bedrifter med usikker lønnsevne bør også få den hjelpen de trenger på veien.

 

Hei!

Hei!

Vil du få vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Din e-post:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: