Abelia

Innhold

Norge taper så det suser

Nyhet, Kommentar

Publisert

Mange vil diskutere hva slags byråkrati som skal sikre ny næringsutvikling må vi stille andre spørsmål, men først anerkjenne en ting: Vi taper så det suser

Innlegget er tidligere publisert i Finansavisen, Skrevet av Øystein E. Søreide.

Hva skal vi leve av etter oljen er kanskje Norges mest forslitte spørsmål. Mens mange vil diskutere hva slags byråkrati som skal sikre ny næringsutvikling må vi stille andre spørsmål, men først anerkjenne en ting: Vi taper så det suser

Den mytiske «virkemiddelgjennomgangen» fortsetter og er et kodeord for «Regjeringen ser på om byråkratiet med sine 25 milliarder er gode nok på å stimulere ny næringsutvikling.» Hva regjeringen vil gjøre er fortsatt et mysterium, men mange mener allerede mangt om hvilke byråkrater som bør slås sammen med hvem, hvor mange kroner som bør brukes her og hvor mange der. Viktig nok, men er dette de viktigste tingene å snakke om nå?

Jeg mener nei. Først bør vi ta et steg tilbake og se på hvor vi står. Det enkle svaret er; vi taper så det suser. Vi klarer ikke å erstatte tapte inntekter og investeringer i offshorenæringen med nye. Sverige og Danmark har jobbet med eksport og ikke oljeavhengiget. De knuser oss i eksportvekst. De knuser oss i evne til å utvikle verdifulle kunnskapsbedrifter. Og de er i ferd med å bli smartere enn oss også.

Vi må bestemme oss for hva vi vil. Skal det være typisk norsk å være gjennomsnittlig? Er det greit å bli et middels velstående land i et stagnerende Vest-Europa? Skal vi la nabolandene våre stikke av med den grønne veksten, mens vi bare blir grønne eller skal vil lede an og sikre at Norge fortsatt er blant klodens rikeste land per innbygger, også når økonomisk vekst kan skapes uten utslipp?

Mulighetene kommer ikke rekende på en fjøl og utvikler seg ikke av seg selv. De blir ikke virkelighet hverken gjennom velfungerende markeder alene eller gjennom en ide om næringsnøytralitet. Det gjorde for øvrig heller ikke petroleumsinntektene, lakseeksporten, vannkraftinntektene, eller skipsfarten.

Utviklingen må skapes av bedriftene i markedet, men den skjer ikke uten et godt og langsiktig samspill med myndighetene. Myndighetene må lage regler og incentiver for satsning, som forsterker markedsaktørenes vilje til innovasjon.

Vi må ha noe som ligner leterefusjon og utviklingstillatelser også i andre næringer med stort vekstpotensial. Vi må også ha en utdannings- og forskningspolitikk, som sikrer at den aller viktigste innsatsfaktoren – kunnskap – kommer i riktig mengde, til rett tid og med verdens høyeste kvalitet. Vi er langt unna noe sånt nå.

Det viktigste vi nå må diskutere er hvordan Norge skal realisere alle de vekstmulighetene vi har. Sammen. Hva skal staten levere? Hva er markedsaktørenes jobb? Hva skal vi i næringslivsorganisasjonene gjøre, både for medlemmene vi har i dag, men også for de som blir våre medlemmer om ti år?

Virkemiddelgjennomgang, eksportstrategi, stortingsmeldinger om utdanning, og endringer i styringen av Forskningsrådet; alt dette er viktig. Det må til, og det må gjøres godt. Men, dersom vi ikke klarer å sette noen klare og krevende mål for hvordan vi vil at landet vårt skal utvikle seg de neste 10–20 årene, blir det bare byråkratiske forbedringsprosesser. Og ikke noe annet.

Lurer du på noe? Kontakt meg gjerne:

Hei!

Hei!

Vil du få vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Din e-post:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: