Abelia

Innhold

Høyre – Ny giv eller fire nye år med samme oppskrift?

Nyhet

Publisert

Høyres programkomitéleder distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad . Foto: Høyre/ Hans Kristian Thorbjørnsen

Abelia-anayse av Høyres programutkast: Stabil dreining i borgerlig retning.

De politiske partiene jobber med nye partiprogrammer. Abelias næringspolitiske direktør, Nils-Ola Widme, analyserer omstillingsvennligheten og innovasjonseffekten til partiprogrammene.

Det er umulig å si noe om Høyres programutkast uten å påpeke partiets historiske utgangspunkt; for første gang går de til valg etter to perioder med sammenhengende regjeringsmakt. Partiet sikrer en rolig men stabil dreining i borgerlig retning. Og de to ordene er dekkende for partiets videre ambisjoner. De har god tid. De gjør ingenting som overrasker. Men de er kommet milevis unna tiden da det viktigste temaet på partiets møter var hvilken effekt det ville få på meningsmålingene å bytte ut en hårspenne eller en frisyre på sin partileder. For styrken ligger i erfaringen de har bygget opp. Og i at politikken de selger både er gjennomførbar og trygg for alle.

En annen ting som er ganske stabilt i politikken er at man gjerne tenker at dette valget er spesielt viktig. Et skjebnevalg. Samfunnsendringene går fortere og fortere og det er nå det virkelig gjelder. Høyres programutkast er ikke særlig preget av slike tanker. Den Merkelske ånd viser oss at de satser på samme kjente oppskrift. Den virkelige fornyelsen kommer nok først hvis de må i opposisjon.

Og her ligger partiets svakhet, de fornyer seg bare litt. På enkelte punkter leder det til manglende ambisjoner, og på noen områder virker det som partiet har gitt litt opp. Det siste først; ambisjonene for europapolitikken ledet til etableringen av en egen europaminister i 2013. Vel er denne posten ofret for å gi rom til en utviklingsminister, men realiteten synes å være at ambisjonsnivået har dalt. Utkastet sier riktignok alle de riktige tingene om både EU og EØS. Men det er vanskelig å se den store entusiasmen for videreutvikling av Norges samarbeid med våre nærmeste naboer, i en tid da EU er i sin sterkeste endring noensinne. Kapittelet om EU og Europapolitikk er et av de korteste i utkastet.

Et annet eksempel på dalende ambisjoner, er Høyres gamle bekymring for veksten i offentlig sektor. I de to stortingsperiodene partiet har styrt landet, har det offentliges andel av verdiskapningen vokst akkurat som før. En fattig trøst er at antallet statsbyråkrater vokser svakere enn samlet sysselsetting. Tiltakene har vært vanskelige å få øye på, og programutkastet har ingen ambisjoner eller forslag til hvordan dette kan snus.

Det er riktignok sterkt på digitalisering av offentlig sektor, mer om det senere, men det har ingen klare tiltak for å stoppe veksten. Det er ikke slik – som vi kjenner fra næringslivet – at man har klare mål om å realisere produktivitetsgevinster ved digitalisering. Målene er mer ullent formulert som 'fortsette satsningen på digitalisering av offentlig sektor, og utvikle sammenhengende offentlige tjenester'. Det minner om den digitale utgaven av 'Offentlige Servicekontor' fra Jørgen Kosmos tid.

Partiet ser ikke mulighetene. Teknologiutviklingen som skjer nå, betyr at offentlige velferdstjenester og byråkrati kan bli mindre arbeidsintensivt. Samtidig som kvaliteten kan øke. Når jurister kan erstattes med digitale verktøy, og helsetjenestene kan bli både bedre og leveres på enklere måter, oppstår helt nye muligheter til å spare både lønn og fysisk infrastruktur. Dette må Høyre ta grep om, og sette konkrete mål for utvikling av en mer ressurseffektiv offentlig sektor.   

Der Høyre er både gjenkjennelig og ambisiøse, er i kapitlene om ny verdiskapning. Omtalen av data og digitalisering er som bestilt av norsk næringsliv anno 2030. Vi finner rundt 70 programpunkter som kunne vært skrevet av Abelia. Kapitlene om innovasjon og næringsutvikling, viser både generelt og næring for næring et fortsatt høyt ambisjonsnivå. Dette er Høyres hjemmebane.

Men vi må minne om at på Høyres vakt har vi mislykkes i å etablere en fastlandseksport som viser tegn til å kunne erstatte lavere inntekter fra olje og gass. Til tross for de siste årenes kraftige kronekurssvekkelse. Vi kan selvsagt håpe at disse trendene vil oppveies av at den underskogen av oppstarts- og vekstbedrifter som er etablert de siste årene. Potensialet er enormt, men politikken må nå bidra til å sikre vekst og inntekter der potensialet er størst. NHOs Veikart for fremtidens næringsliv peker ut noen retninger norsk næringsliv kan ta, og heldigvis viser Høyre vilje til å gjøre mye av det som skal til, blant annet med satsningen på CCS. Spørsmålet er om motstanden mot 70-tallets næringspolitikk gjør at man ikke klarer å gjøre gode strategiske beslutninger nå på 20-tallet. Satsningen på utvikling av nye eksportnæringer i Sverige og Danmark har vært kraftig og målrettet. I Norge måler vi innsatsen i forbrukte kroner på offentlige ordninger, mens vi stritter imot alt som ligner på 'aktiv' næringspolitikk. Bortsett, selvsagt, på de områdene der vi har store inntekter fra før. Der er også Høyre villige til å lage kraftige incentiver som er spesifikke for enkeltnæringer.

Mange fremvoksende næringer skriker etter næringspolitikk. Ikke etter statlige selskaper, subsidier eller privilegier. Det vi trenger er for det første generelle næringsrettede virkemidler som tydelig rettes mot å skape nye grønne arbeidsplasser som gir eksport. Utkastet har en rekke detaljerte programposter for en rekke næringer, men vi savner en klar målformulering som gir tydelig retning for politikken, og ikke minst for styring og reform av det byråkratiet som skal fremme den nye veksten.

Men det andre som trengs er at offentlig sektor slipper norske kunnskaps- og teknologibedrifter til, så de kan konkurrere og vokse i et hjemmemarked. Før var løsningen store IT-prosjekter, der byråkratiet valgte ut en løsning i sentraliserte prosesser. De som kjører kollektivt i Oslo må daglig passere ubrukte kortlesere som viser hva feilinvesteringer i IT betyr i praksis. Den moderne metoden er å sørge for at innovasjonen starter i møtet mellom pasient og behandler, eller mellom elev og lærer. Nøkkelen ligger i innovasjonsfremmende innkjøp, løpende produktutvikling, og læring i den offentlige enheten om hvordan teknologien skal brukes best mulig. Hvis man i tillegg har gjennomtenkt forhold til dataflyt og tilrettelegging for verdiskapning uten tillitsbrudd og personvernproblemer, kan innovasjonskraften forsterkes ytterligere.

Det er ikke en interessemotsetning mellom offentlig og privat sektor her, men en gjensidig avhengighet. Programutkastet sier svært mange av de riktige tingene om dette. I praktisk politikk har imidlertid Høyre gitt oss gigantprosjektet Akson.

For å skape et mer kunnskapsbasert næringsliv, blir den viktigste næringspolitikken på lang sikt å gi bedriftene god nok tilgang på den viktigste innsatsfaktoren: Kunnskap. Abelias omstillingsbarometer viser en negativ trend på kompetansepolitikken, som har vært ett av Høyres aller viktigste satsninger siden 90-tallet. Vi faller tilbake, ikke fordi satsningen har manglet, men fordi andre land forbedrer seg mer enn vi klarer. 

Den viktigste hindringen på kort sikt for å tiltrekke attraktiv kompetanse i norske bedrifter to fenomen, som direkte er underlagt Høyres kontroll: Byggingen av statlige IT-giganter og opsjonsbeskatningen. Det første er ikke nevnt i utkastet, og det andre er nevnt med en så uforpliktende formulering, at den kunne ha vært skrevet i Finansdepartementet. Når norske oppstartselskaper sier at de i etterpåklokskapens lys burde etablert seg i Sverige på grunn av opsjonsbeskatning i Norge, bør det blinke noen varsellamper i Høyres hus.

Høyres utdanningspolitikk er fortsatt ambisiøs, og fokuset på læring og kunnskap er betryggende. Det varsles omfattende satsning på bruk av digitale læringsverktøy, som vi i Abelia er særlig opptatt av. I  tillegg varsles videre satsning på lærerkompetanse og mange andre ting som er viktig for størst mulig læringsutbytte for elevene. Omtalen av private barnehager og skoletilbud er positiv.

Men igjen får man et lite inntrykk av at partiet ikke helt ser mulighetene. Der skolen før var begrenset av lærerens kapasitet, bøker, klasserom og fysisk infrastruktur, kan man nå se for seg at digitale læringsverktøy vil kunne gjøre det mulig for hver elev å lære langt mer. Kanskje kunne Høyres løfte til barna være at alle skal få lære så mye de kan?  

Det er gledelig å se at partiet anerkjenner behovet for å styrke den næringsrettede forskningen, og at partiet vil forplikte seg til de europeiske rammeprogrammene. Utkastet går likevel bort fra målet i gjeldende program om at forskningsutgiftenes skal utgjøre 3 % av BNP. Norge bruker fortsatt en mindre andel av nasjonalproduktet på forskning, enn våre mest innovative og kunnskapsintensive handelspartnere. Kanskje er programmet her et uttrykk for to runder med ansvarlige statsråder som ikke har fått regjeringen med på å øke forskningsandelen. Uansett, skal Norge skape konkurransedyktige bedrifter må det investeres mer i FoU, og den veksten må skje i næringslivet. Da trenger vi politikere som tør å sette høye og forpliktende mål.

Høyres syn på bærekraft er også preget av tro på at teknologi og nye forretningsmodeller skal finne nye måter å produsere og skape vekst på. Abelia tror på at det skal være mulig å leve i materiell velstand også når det ikke er forbrenning av hydrokarboner som er den primære energikilden. Høyre synes å dele denne vurderingen, gjennom klare ambisjoner for hvordan 'verdiskapningen skal opp, utslippene skal ned'. Tiltakene er gode: Klar støtte til samarbeid med EU om klimapolitiske mål og tiltak. Fullskala karbonfangst og lagring. Utløse en verdikjede for hydrogen. Etablering av datasentre i Norge. En rekke tiltak for klimaforskning og for sirkulær økonomi. Kanskje kunne man vært enda tydeligere på at løsningen på klimakrisen ikke ligger i å hindre velstandsutvikling i alle verdens land. Løsningen ligger i å bruke politiske virkemidler for å sikre at teknologi og endrede forretningsmodeller legger til rette for å skape mer med lavere utslipp.

En vanlig kritikk vil imidlertid være at det er inkonsistent å skulle fortsette å satse på videreutvikling av offshorenæringen i Norge. Vi lar det temaet ligge her, men Høyre satser helt klart på å ri to hester så lenge som mulig for norsk økonomi. Det er forlokkende på kort sikt. Spørsmålet er om det er klokt om fem eller ti år. Norge kan stå i samme situasjon som Nokia var, da de så smarttelefonene komme. De hadde til og med designet sin egen, men de klarte ikke å gi slipp på inntektene fra de gamle modellene. Høyres ledelse av Norge har noen likhetstrekk. Men det er da også betimelig å minne om en mindre omtalt historie, om hvordan Microsoft, fra en lignende posisjon. har klart å drive løpende innovasjon og omstilling. De er fortsatt blant de globale gigantene. Høyre bør sørge for at Norge blir som Microsoft og ikke som Nokia.

Lurer du på noe? Kontakt meg gjerne:

Hei!

Hei!

Vil du få vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Din e-post:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: