Abelia

Innhold

Abeliaanalyse: Venstres vei?

Nyhet, Kommentar

Publisert

Venstres programutkast kan kort oppsummert sies å være kort, litt uklart men likevel håpefullt.

BIldet: Guri Melby oktober 2020. Fotograf: Bella Engh.

De politiske partiene jobber med nye partiprogrammer. Abelias næringspolitiske direktør, Nils-Ola Widme, analyserer omstillingsvennligheten og innovasjonseffekten til partiprogrammene.

Dokumentet er godt under halvparten så langt som de andre partienes utkast. Det er en styrke. Det mangler imidlertid klare prioriteringer, og det er en svakhet. Hovedprioriteringen er selvsagt klar; miljøpolitikken er partiets viktigste tema. Ordet 'grønn' går igjen overalt, ikke bare i bruken av partiets farge, og vekslingen mellom grønt og oransje, men som premiss for veldig mye av politikken. Ulike former for inkludering og velferd er den andre gjennomgangstonen.

Venstre er gjenkjennelig på politisk innhold. Utkastet har en tydelig sosialliberal profil, og det er ikke vanskelig å se hvordan partiet differensierer seg fra konkurrentene på begge sider av seg i politikken. Det store spørsmålet blir å se om Venstre klarer å markere seg som et tilstrekkelig tydelig alternativ til sine største konkurrenter, enten det er den sosiale profilen, miljøprofilen eller den markedsliberale profilen.

Den nevnte svakheten er dessverre også gjenkjennelig. Venstrefolk har alltid måttet tåle godmodig erting om flere meninger enn personer, og både for og imot EU, og den slags. Snart 25 år med uklarhet i sin  støtte til borgerlige regjeringer – glitrende innpakket i Sponheims retoriske gullkorn 'heller Jens enn Jensen' – viser at ertingen har hatt sitt grunnlag. Nå er partiet tydelig på sidevalget, og de er endelig blitt EU-tilhengere.

Innholdet i politikken er likevel langt mindre klarlagt enn i de andre partienes programutkast. Venstre gjør et dristig grep ved å presentere politikken som svare på en serie overordnede samfunnsutfordringer, istedenfor en tradisjonell tematisk inndeling. Det er en spennende tilnærming, men bidrar til uklarhet ved at programmet ikke egner seg som oppslagsverk for politiske løsninger på enkeltsaker, som de fleste nok er mest opptatt av. I tillegg står viktige tema i fare for å bli litt borte. Formatet stiller store krav til redigeringen, og mye av kritikken i denne analysen kan nok like mye skyldes utkastets form, som reell politisk uenighet. Vi i Abelia er opptatt av at politikken ikke må fanges i gamle sektorinndelinger, men Venstres programutkast viser at dette er lettere sagt enn gjort.

Utforming til tross, det må være lov å problematisere om Venstre egentlig har konkrete løsninger på utfordringene. Utkastet gir inntrykk av at de i mange saker ønsker å unngå å konkludere. Dels er formuleringene om hva partiet prioriterer ganske uforpliktende. Det gir utydelighet. Dels er sakene og problemstillingene behandlet på et nokså overordnet nivå, og da blir programmet mindre klart på hva partiet vil med alle de enkeltsakene som konkurrentene er langt klarere på. I tillegg er det fortsatt noen selvmotsigelser, men det har jo de andre partiene også. Svikt i konsistens og konsekvens er ikke verre for Venstre enn andre partiers programutkast: Som alle andre som vil kutte Norges inntektsstrøm fra petroleumssektoren, mangler Venstre en tydelig erkjennelse av hva det betyr, når man diskuterer økonomisk bærekraft i kapittelet om ansvarlig pengebruk. Og i likhet med de samme andre, gjør heller ikke Venstre noe forsøk på å  forklare hvordan klodens utslipp av CO2 egentlig skal kunne påvirkes gjennom mindre oljeutvinning i Norge.

Dette programformatet gir handlingsrom for stortingsgruppen og partiledelse til å konkretisere politikken. Ulempen er at partiet eksponerer seg selv for intern uenighet, og for at velgerne ikke oppfatter partiet som tydelig nok.

Et råd fra Abelia er å velge ut noen få saker som klart og tydelig viser hvordan Venstre skiller seg fra MDGs monotoni, fra Senterpartiets distriktspopulisme og fra de to styringspartienes helhetskompromisser.

Venstre har alltid vært småbedriftenes venn, og selv når partiet har vinglet mellom blokkene, har næringsvennligheten vært et tydelig kjennetegn. Det er altså litt uklart om ambisjonene er på vei ned, eller om det er tekstformatet som gjør at det bare kan se slik ut.

Venstre er prisverdig tydelig på at de vil stimulere til investering i småbedrifter istedenfor i bolig, og vil endre oppstarts- og vekstbedriftenes mulighet til å tiltrekke seg kompetanse gjennom bruk av aksjeopsjoner. Poeng fra Abelia for dette. Deretter er det imidlertid litt tynt. Hvorfor har ikke Venstre høye ambisjoner for folkefinansiering, enn en litt myk og generell omtale? Hvor går man ikke lengre i å love skattefordeler for investering i oppstartsbedrifter? Hvordan har Venstre tenkt at fjerning av rentefradraget 'for bolig' skal gjøre det 'mer attraktivt å investere i bedrifter'? Er det ikke slik at de som har store verdier i bolig, nettopp trenger et incentiv til å ville belåne denne for å investere i næring? Flytting av boligkapital over i næringsvirksomhet må nødvendigvis skje ved at boligeieren gjør boligkapital om til aksjekapital, og det er vanskelig å se for seg at dette skal skje uten gjennom en form for belåning, som nå skal bli dyrere. Utdypning etterlyses.

Virkemiddelapparatet skal Venstre forenkle og synliggjøre, men Abelia savner en helhetlig og langt mer ambisiøs tilnærming fra partiet som har næringsminister og tidligere forskningsminister. Skal virkemidlene primært brukes på å skape små bedrifter, eller skal de brukes til å skape nye eksportinntekter og flytting av globaliserte verdikjeder tilbake til Norge?

Mens Høyre og AP diskuterer aktiv næringspolitikk så fillene fyker, er Venstre tilsynelatende opptatt av småting, som deling av offentlige kontrakter og litt tannløse forenklingsambisjoner. Begge deler er jo viktig, men samtidig dårlige svar på spørsmålet om hvor Venstre skal få penger til å stenge oljekranene fra.

Vi skaper ikke flere jobber ved å dele offentlige innkjøp i to, slik at små bedrifter lettere kan delta i konkurransen med store. Dette tiltaket flytter verdiskapning til SMB-segmentet, og har sine fordeler. Det viktige for verdiskapningen på lengre sikt er imidlertid ikke hvem som vinner de offentlige kontraktene, men at det offentlige fremmer innovasjon og næringsutvikling når de kjøper ting.

Forenkling er selvsagt viktig for næringslivet. Men utkastet minner litt om Bondevik I-regjeringens satsning på et enklere Norge, og tanken som solnedgangslovgivning, som Venstre tok med seg inn i Bondevik II. Vi er kommet milevis forbi dette stadiet nå. Oppheving av unødvendige forskrifter hjelper nesten ingen, det er forenkling av nødvendige lover og forskrifter som må til. Hvis byråkratene skal jakte etter sjablongmessig oppheving av ett eller annet gammelt og ubrukt regelverk hver gang samfunnsutviklingen krever at noe nytt må reguleres, vil man enten måtte oppheve noe som faktisk er nyttig, eller noe som ingen plages av.

Det Venstre her sier om digitalisering er selvfølgelig fornuftig. Det er bare så lite fremsynt å tenke på digitalisering først og fremst som verktøy for å gjøre innrapportering enklere, når potensialet er så enormt mye større enn det. Digitalisering må være noe mer enn å flytte skjemaer fra fysiske papirer til digitale format. Her er det digitalisering og bruk av data og kunstig intelligens i forvaltning og administrasjon som er nøkkelen. Dette kan gjøre velferdsstaten bedre og byråkratiet slankere. 

Generelt preges Venstres syn på digitalisering av frykt for personvern, og fascinasjon for blokkjeder. Det blir også litt smått når det store temaet er personvern, og det fremste tiltaket er variasjoner rundt poenget om at alle 'skal eie sine egne data og selv bestemme hvem som skal ha tilgang til dem'. Det har jo aldri vært slik at alle eier opplysninger om seg selv, eller at man selv kan bestemme hvordan opplysningene skal brukes. Tvert imot er hele poenget med en rekke lovbestemte regler om taushetsplikt ved det offentliges lagring og bruk av sensitive persondata, å sikre personvern når for eksempel en lege får vite noe om helsen din, som han trenger for å gjøre jobben sin. Hvis hver pasient skulle måtte aktivt beslutte hva legen får vite, før legen gjør sin medisinske vurdering på legekontoret, ville møtet med helsevesenet straks bli mer risikabelt.

Abelias råd til Venstre er å erkjenne at fremtidens undervisning i skolen, fremtidens medisinske forskning, og løsningen på både eldrebølgen og klimakrisen (og mange andre utfordringer) på en eller annen måte handler om verdiutvikling av data. Store datasett fra helsevesenet, eller data fra bruk av digitale verktøy i skolen, er eksempler på ressurser som enten kan benyttes eller begraves. Velger politikerne å benytte denne informasjonen, legger man til rette for både økonomisk verdiskapning og for styrking av velferdsstaten. Gjør vi dette riktig, kan norske velferdstjenester utvikles gjennom samspill med norsk næringsliv på en slik måte at vi både styrker velferdsstaten og utvikler nye eksportbedrifter i norsk næringsliv. Velger man å begrave datasettene i personvernbekymringer, vil vi overlate innovasjonen til globale aktører som henter dårligere data fra andre land.

Personvern er grunnmuren i den databaserte økonomien. Har ikke befolkningen tillit til forvaltningen av den informasjonen vi har gitt til bedrifter og offentlige etater, taper alle. Dette krever en mer sofistikert tilnærming, enn å lure velgerne til å tro at Venstre faktisk mener at alle eier sine egne data, når hele problemet bunner i at det er akkurat omvendt. Det finnes kun en måte å sikre personvern på, og det er gjennom lovgivning, som håndheves effektivt. EU har gjort det meste av den politiske jobben for oss. Det viktigste norske politikere kan bidra med, er å sikre at både forvaltningen og forretningslivet etterlever disse reglene. Dernest er det viktig å unngå at frykten for personvernet leder til doble og triple sikringsmekanismer, slik at vi stopper forskning og næringsutvikling på grunnlag av de store datasett som er bygget opp av offentlige organer i Norge.

I kompetansepolitikken er det gamle lærerpartiet Venstre prisverdig mer opptatt av læring enn av lærere. Det burde ikke være nødvendig, men det er godt å lese at en 'lærers viktigste oppdrag er å bidra til læring i og utenfor klasserommet'. Her ser vi at Venstre skiller seg tydelig fra for eksempel AP. Venstre er fortsatt et lærerparti, men først og fremst for lærere som er opptatt av hva som trengs for å gjøre lærergjerningen best mulig.

Avsnittet om digitalisering i skolen har imidlertid samme svakhet som alle de andre partiene; de tror at barn i 2020 trenger å lære digitalisering for å klare seg i arbeidslivet i 2030. Alle foreldre skjønner at det ikke er digital kompetanse barna trenger, men mer kompetanse digitalt. Venstre er velkomne til å lære mer fra Abelia-medlemmene om de utrolig spennende mulighetene som ligger i digital læringsteknologi. Vi skulle gjerne se at Venstre tør å love barna at teknologien skal brukes til å gi de langt mer enn skolen har klart fra før.

Venstre er heldigvis svært opptatt av etter- og videreutdanning for kunnskapspåfyll for de som allerede er i arbeid. De støtter – som hittil eneste parti – Abelias forslag om å gi bedriftene skattefradrag for å finansiere videreutdanning for bedriftenes ansatte.

Kapitlene om høyere utdanning, derimot, er tydeligvis skrevet av en annen fraksjon i Venstres programkomite, for her er det institusjonene som står i sentrum. Friheten for institusjonene er et overordnet mål, og dette avsnittet er illustrerende for tenkningen: Kvaliteten i universitets- og høyskolesektoren har gått opp de siste tiårene. Reformer har både hevet kvaliteten og økt antall publikasjoner, men også innskrenket institusjonenes frihet til å styre og regulere egen virksomhet. Dette er en balanse vi mener alltid må gå i frihetens favør. Institusjonene må gis mer rom og tillit til selv å finne de beste løsningene for å forbedre studie og forskningskvaliteten.

Les den igjen. Kvaliteten har gått opp. Friheten for institusjonene har gått ned. Da vil Venstre øke friheten. Heldigvis sier de også forlokkende ting, sett fra Abelias perspektiv, om at forskningen ikke er til for forskningens skyld, men er en forutsetning for innovasjon og nye arbeidsplasser. De vil bryte ned barrierene mellom næringsliv og forskning. Spørsmålet er hva som skjer om en universitetsrektor påpeker at sterke føringer på samarbeid med næringslivet og tilrettelegging for innovasjon, innskrenker friheten til å forske på det som er mest morsomt. 

Forskningskapittelet er skrevet av samme fraksjon, og det er kanskje betimelig her å påpeke at Abelia selvsagt stiller seg bak prinsippet om forskningens uavhengighet og frihet. Men vi mener det ikke er motsetning mellom forskningens uavhengighet og at samfunnet har forventninger til at forskningen skal komme fellesskapet til gode. Det innebærer at deler av den offentlig finansierte forskningen må rettes mot store, felles samfunnsutfordringer. Dette mener heldigvis Venstre også, og det er flere punkter der forskningen skal målrettes mot å løse samfunnsutfordringer, som klimakrisen. Her må vi fra Abelia bare minne om at det ikke er forskningen alene som løser klimakrisen, men innovasjonen som skjer i samspillet mellom forskning og næringsutvikling. Løftet om full deltagelse i Horisont Europa og om å fortsette økningen av grunnbevilgningen til forskningsinstituttene er derfor godt nytt. Det samme gjelder poenget om at neste langtidsplan for forskning skal koble Norges klimautslippsmål med norsk forskning og innovasjon. Det er fint at hensynet til forskningens frihet må vike for i hvert fall en samfunnsutfordring. Det hadde ikke gjort noe om vi slang på hensynet til å skape et eksportrettet nytt næringsliv, og å sikre at eldrebølgen kan løses med lavest mulig sykepleiermangel i tillegg.

Venstres vei handler om sperregrensen. Partiet vet allerede at ca. 96% av velgerne har tenkt å stemme på et annet parti. Det virker som en åpenbar strategi å spisse budskapet, fange kjernesegmentene rundt miljø og sosialliberale tema som skole og inkludering. Men skal dette lykkes er det ikke nok å skrive et kort program om de viktigste 'missions'. Man må også ha klare standpunkter som både forplikter partiet og forener velgerne. Er man først og fremst opptatt av å forene partiet, blir det vanskeligere å få velgerne til å forplikte seg til Venstre.

Hei!

Hei!

Vil du få vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Din e-post:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: