Abelia

Innhold

Teknologisk klasseskille i kommune-Norge

#005

Leder for forretningsområdet offentlig og helse i Evry Geir Arne Olsen og direktør for myndighetskontakt og samfunnskontakt i Abelia Kjetil Thorvik Brun.

Små kommuner og manglende endringsvilje står mellom tusenvis av nordmenn og de beste kommunale tjenestene. Det bør ikke gå norske politikere hus forbi, skriver Evrys Geir Arne Olsen og Abelias Kjetil Thorvik Brun

Innlegget er tidligere publisert hos Computerworld

Norge rykker stadig nærmere verdensteten i digitalisering av offentlige tjenester, men i kommune-Norge er det i ferd med å oppstå vinner- og taperkommuner.

Abelias Omstillingsbarometer 2019 viser at Norge sliter med å få tak i kritisk teknologi og digitaliseringskompetanse. Samtidig viser det at digitalisering av offentlige tjenester på nasjonalt nivå går bedre enn noen gang.
Det digitale toget suser fremover på nasjonalt nivå. I alle fall på store deler av strekningen. På kommunalt nivå, derimot, er det store avvikt og mange forsinkelser, til tross for grønt lys.

Men hva skjer om offentlige aktører ikke lenger vil utvikle og tilby oss nye og bedre tekniske tjenester?

Kommuner dropper nye løsninger

La oss gjøre én ting klart før vi går videre; Kommune-Norge består av 422 unike kommuner, der det jobbes iherdig for å gi innbyggerne tjenester i verdensklasse. Men, det er i ferd med å oppstå et skille mellom de som lykkes og de som ikke lykkes i å ta i bruk teknologi og digitale verktøy i dette arbeidet. Vi frykter A-lag og B-lag blant kommunene.

Her er noen eksempler.

For en liten tid tilbake gikk en gruppe kommuner sammen for å utvikle en ny og felles digital løsning som skulle gjøre arbeid på tvers av kommunegrensene enklere. De utformet sine kriterier, og EVRY utarbeidet den nye løsningen. Da prosessen kom til implementeringsfasen, trakk imidlertid den ene av kommunene i nødbremsen: de hadde oppdaget at denne nye løsningen ville innebære at de ansatte måtte jobbe på en ny måte. Kommunen trakk seg dermed fra samarbeidet med de andre kommunene, slik at de kunne fortsette å jobbe som før.

En annen stor kommune ville undersøke potensialet for å korte ned svartiden på én av sine innbyggertjenester. De bestilte en rapport, og en evaluering ble iverksatt. Underveis fikk kommunen statusoppdateringer, og da sluttrapporten var like rundt hjørnet skrotet kommunen hele prosjektet. De hadde da forstått at en digitalisering av tjenesten ville innebære omdisponering av ansatte, noe de ga uttrykk for at de ikke ønsket. Kommunen avbestilte hele sluttrapporten.

En tredje kommune ønsket å utvikle en ny app for å forbedre tilbudet til innbyggerne. Alt var klart til lansering, da appen ble stanset i tolvte time. Årsak? Ledelsen i kommunen ønsket ikke at syv av medarbeiderne deres skulle bli overtallige, da appen ville komme til å ta seg av rutineoppgaver som frem til da hadde blitt manuelt utført.

Dette er tre helt konkrete eksempler som kunne sørget for at ansatte i kommuner kunne brukt sin dyrebare tid på det som ofte er en travel kommunal hverdag

Hvorfor er det så slik?

Døde eller digitale distrikter

I spørsmålet om hvorfor noen kommuner ikke evner - eller ønsker å ta ut potensialet i digitale løsninger, er det to svar som peker seg ut; I EVRYs siste Kommuneundersøkelse, som nylig ble gjennomført for femte året på rad, er det tydelig at kommunens størrelse spiller en helt avgjørende rolle. I en tid med kommunesammenslåinger og aktivt interkommunalt samarbeid, er dette et vesentlig funn. 

Årevis med erfaring har også vist at de ansattes endringsvilje har stor betydning for å dra nytte av denne utviklingen vi står oppi – det være seg kommune eller bedrift – ansatt eller bruker. Da er det skremmende å se at 68 prosent av lederne i de 100 kommunene, som har svart på årets kommuneundersøkelse, anser «manglende endringsvilje hos ansatte berørt av digitalisering» som kritisk barriere for videre digitalisering. 

Funnene tyder også på at ansatte i kommunene kanskje ikke har eller får den kompetansen de trenger for å gjøre digitale endringer: 

22 prosent av de små kommunene oppgir å ha etablert et opplegg for etter- og videreutdanning for sine IKT-ansatte. 34 prosent av de mellomstore kommunene oppgir å ha gjort det samme, mens 45 prosent av de største kommunene har svart at de tilbyr opplæringsprogrammer. 

Det er også de største kommunene som mener at de lykkes best i å tilby tilpassede digitale tjenester, og som i størst grad evaluerer effekten av sine digitaliseringsprosesser.

Digitale blindsoner

Digitalisering og endring kan virke skremmende, men innbyggernes forventninger og krav om nye tjenester kan dessverre ikke stagges med henvisning til trange budsjetter og etablerte arbeidsprosesser. Manglende endringsvilje kan og bør møtes med insentiver. Inntil det kommer på plass, bør muligheten til å frigjøre tid og ressurser til innbyggernes beste vær en stor gulrot i seg selv.

Politikere i posisjon og opposisjon rundt om i alle landets kommuner er på valg. Ikke overraskende får de viktige spørsmål om fremtidens sykehjem, skolemat og kommunale helsetjenester. Men, teknologiens rolle for å gjennomføre og forbedre disse tjenestene ser ut til å havne i blindsonen til mange politikere, journalister og velgere. Det har vi ikke råd til.

Lurer du på noe? Kontakt meg gjerne:

Hei!

Hei!

Vil du få vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Din e-post:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: