Abelia

Innhold

Data og biobaserte næringer

Nyhet, Teknologi og digitalisering, Data

Publisert

#205

Hvilken nytte spiller data for landbruk, jordbruk, fiskeri og andre bionæringer? I samarbeid med Menon Economics har vi jaktet på svaret.

Denne artikkelen er en del av rapporten "Er verdiskaping med data noe Norge kan leve av?".

Les mer om Abelias arbeid med dataøkonomien

En moderne bioøkonomi omfatter flere ulike sektorer og næringer. I tillegg til de tradisjonelle bionæringene som jordbruk, skogbruk, fiskeri og havbruk, er i økende grad også andre næringer, som innen avfallshåndtering og klima og miljø, blitt en viktig del av den biobaserte verdikjeden. Bioressursene er en viktig del av norsk forvaltning og næringsliv. Norge har rikelig tilgang på fornybare biologiske ressurser både i havet og på land, og en industri- og kompetansebase som er entet til å utnytte disse.
 
Bioøkonomien er en viktig bidragsyter for norsk sysselsetting og verdiskaping, og er et definert satsingsområde for norsk næringsutvikling. Regjerningens strategiplan for bioøkonomi sier at en nasjonal satsing på området skal fremme økt verdiskaping og sysselsetting, reduserte klimagassutslipp, og mer effektiv og bærekraftig utnyttelse av de fornybare biologiske ressursene.
 
Flere av sektorene som ligger under bioøkonomi har potensiale for å dra nytte av økt bruk av data. Blant annet kan vi se at havbruksindustrien kan dra nytte av ansiktsgjenkjenning for å holde lakselus under kontroll, og landbruket kan forbedre og optimalisere planting, innhøsting, dyrehold og økonomi ved å ta i bruk og dele sensor-data seg imellom. I disse industriene er den internasjonale konkurransen hard, og det vil være svært viktig å opprettholde konkurransekraften over tid. Vi vil her synliggjøre eksempler på noen av mulighetene som ligger i bruk av data i satsingen på de biobaserte næringskjedene.
I Norge sysselsetter tradisjonelle biobaserte næringer om lag 5 prosent av den totale arbeidskraften, og har en
årlig omsetning på ca. 350 mrd. kroner.

På kort sikt vil satsing på bioøkonomi trolig først og fremst bidra til
bærekraftig omstilling og økt konkurransekraft innenfor etablerte bionæringer. I et lengre tidsperspektiv vil satsingen også kunne gi et betydelig antall nye arbeidsplasser som helt eller delvis baserer seg på videreforedling av data om bioressurser, snarere enn bioressurser. Det finnes allerede flere slike bedrifter i Norge i dag. Ett eksempel er Tine og Felleskjøpets satsing Mimiro, som skaper et økosystem for landbruksdata som forskere, rådgivere og eksterne tjenesteleverandører kan dra nytte av.

Fiskeri og havbruk

Fiskeri og havbruk har i århundrer vært viktige ressurskilder for Norge. Havet gir oss rik tilgang på alt fra mat til energi og medisiner. Dette er viktig både til innenlands bruk, og ikke minst som eksportvarer. De norske havområdene er fem ganger større enn landområdene, og det ligger svært stort potensiale for å hente ut verdi her. I årene som kommer vil en voksende verdensbefolkning etterspørre mer av disse ressursene. OECD anslår at havøkonomiens bidrag til verdiskaping i verden vil dobles innen 2030, sammenlignet med 2010.

Mulighetene for fremtidig vekst og nye arbeidsplasser er store i en næring som har verden som marked. I NHOs veikart for havbruksnæringen er et av hovedmålene at næringen skal eksportere laks for mer enn 200 milliarder kroner i 2030. Men for å realisere næringens muligheter er det flere hindre som må passeres. Det er blant annet nødvendig å sikre en internasjonal bærekraftig ressursutnyttelse, å sikre god samhandling mellom aktørene i havrommet, og å opprettholde den nasjonale konkurransekraften. I dette arbeidet vil det være helt avgjørende å dra nytte av nye og eksisterende data. Gjennom mange år har man i Norge utviklet et omfattende datamateriale innenfor fiskeri og havbruk. Dette vil kunne bidra både til å sikre en bærekraftig vekst og opprettholde Norges status som en ledende havnasjon.

Oppdrettsanleggene i Norge har til sammen titusener av ulike sensorer, som samler inn et enormt datamateriale om fisken og miljøet i anleggene. Denne nye kunnskapen som dataene tilfører, vil kunne bidra til å flytte grensene for biologiske kapasitetsbegrensninger og legge til rette for en fortsatt bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen.

I en analyse av norsk lakseoppdrett, trekker EY frem bransjens enorme potensial for kunnskaps- og teknologioverføring, både til annen fiskenæring og til andre agrikultursektorer. Eksempelet under viser hvordan data kan forbedre fiskevelferden, og dermed også det økonomiske potensialet i havbruksnæringen.

Data + oppdrett = Fishtalk Control

Akvagroup er i dag en av verdens største leverandører til oppdrettsbransjen. Selskapet leverer tjenester innenfor både land- og sjøbasert oppdrett, samt programvare. Ved å bruke innsamlet data, har Akvagroup utviklet programmer som skal hjelpe havbruksindustrien, og røktere til å kunne ivareta fiskehelsen bedre.

Blant annet har de utviklet programmet Fishtalk Control. Dette tar for seg hele fiskeforløpet fra stamfisk til slakt. Programmet gjør at en kan få full sporing av fisken til enhver tid. Hvordan laksene beveger seg sier mye om hvordan den har det. F.eks. vil en sulten fisk svømme raskere og mindre rett frem enn en fisk som er mett. Den nye innsikten som dataene gir bidrar blant annet til å bekjempe lakselus og å optimere driften av anleggene, og slik øker kvaliteten på fisken og bedrer inntjeningen.

I tillegg til en mer effektiv drift i dagens oppdrettsanlegg, brukes data til å flytte anleggene ut av fjordene og til havs. Næringen mener at det er realistisk at dette kan gi en tredobling av dagens produksjonsvolum. Denne utviklingen er allerede i gang med SalMar's pilotprosjekt Ocean Farm1, som er verdens første oppdrettsanlegg til havs.

Sensorer i merdene samler inn data på temperatur, pH, vannstrøm, lyd, biomasse og en lang rekke faktorer. Bruk av kunstig intelligens omsetter denne enorme datamengden til spesifikk kunnskap om fisken, omgivelsene og samspillet dem imellom.

 

Landbruk

Norsk landbruk gir grunnlag for næringsvirksomhet i store deler av landet, og ifølge SSB er nesten 80 prosent av det norske fastlandet landbruksareal, og i 2015 var det 185 000 landbrukseiendommer i Norge. Jordbruksareal og produktivt skogareal utgjorde henholdsvis 10,9 og 70,4 millioner dekar. Landbruket er imidlertid utsatt for konkurranse fra utlandet, spesielt dersom handelsvilkårene skulle endre seg i fremtiden.
Med relativt sett kort landbrukssesong og høye lønnsutgifter relativt til utenlandske konkurrenter, er det derfor avgjørende at norsk landbruk opererer så effektivt som mulig. 
 
Økt innsamling og bedre bruk av data har potensialet til å effektivisere og endre landbruket dramatisk i løpet av de neste tiårene. Sensorer og droner blir stadig billigere, slik at man løpende kan måle og registrere data om planter og dyr. På denne måten kan for eksempel dyrs opptak av fôr, planters vekst under ulike vilkår, fjørkres bevegelsesmønster, og en rekke andre variabler overvåkes døgnet rundt. Dette kan gi viktig input til bøndene, noe som igjen kan hjelpe dem med å forbedre driften. I en stadig mer global verden er norsk landbruk nødt til
å være så effektivt som mulig for å kunne konkurrere.
 
Primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiskeri har et stort potensial for å utnytte storskala datainnsamling og analyse ved bruk av stordatateknologi. Flere datasett kan inneholde informasjon som er viktig for å kunne fatte gode beslutninger. For eksempel kan man lage indekser for regn, tørke og annet vær, vegetasjon, jordsmonn og sykdom på avlinger. 
 
Norske bønder har en lang tradisjon med å dele data med hverandre. Dette kan i fremtiden vise seg å bli en styrke for Norge sett opp mot andre land, som eksempelet under fra Tine og Felleskjøpet viser, da data har den egenskapen at verdien vokser jo mer den deles og jo mer den kombineres med andre datasett. For eksempel kan bønder med særlig stor suksess dele data med andre bønder i nærområdet. På den måten kan man lære av hverandres suksess og dermed optimalisere timing for planting og andre innsatsfaktorer i landbruket. Dersom man samler inn mye data fra mange bønder, kan man identifisere en rekke suksessfaktorer fra mange ulike jordbruk og på den måten finne ut hvordan man kan operere optimalt.

Tine og Felleskjøpet gjør bondens data til gull

Felleskjøpet har samlet 50 utviklere i et kontorlokale på Ås. Her skal Tine Bedriftsstyring gjøres om til en moderne plattform slik at den kan inneholde alle deler av norske bønders drift. Satsingen har fått navnet Mimiro. I plattformen skal all data fra bøndene kunne samles inn, om både planter, husdør, maskiner og økonomi. På denne måten skal bøndene kunne få gode verktøy for styring og beslutningstaking. Visjonen er at plattformen skal være åpen, slik at en rekke leverandører i næringen kan gå inn og samarbeide.
 
Som eksempel på nytteverdien som prosjektet kan realisere jobbes det med å lage programmer som lager bedre prognoser for melkeprodusenter, slik at de kan optimalisere produksjonen. Et annet mål er å lage en skifteløsning som kan brukes til å lage en ny plantemodell, og et tredje å lage et verktøy for økonomisk planlegging med produksjonsoptimalisering, budsjettmodeller og likviditetsbudsjett.

 

Mimiro ønsker å samarbeide med alle som tilfører data eller annen brukerverdi. Data som bonden ønsker å dele anonymt, blir tilgjengelig for eksterne leverandører, som dermed kan levere bedre tjenester tilbake til bonden.

Skogbruk

Store ldeler av Norge er dekket av produktiv skog.
Skogbruket i Norge er preget av et stort antall private eiendommer, og av 125 000 skogeiendommer i Norge er 120 000 eid av privatpersoner. Resten eies av selskaper, sameier og staten. Dette gir begrensede muligheter for stordriftsfordeler for hver enkelt skogeier med mindre eierne deler med og lærer av hverandre.
 
Samtidig som norsk skog skaper verdier innenfor en rekke industrier, fra trevirke til cellulosefiber til biodrivstoff, er forvaltningen av den svært sammensatt, da skogen er en sårbar ressurs. Skogen inneholder mange av de norske økosystemene, samt våre sosiale og kulturelle verdier. Internasjonalt knyttes forvaltningen av skog til klimamål og karbonbinding, og dette gjelder også for den norske skogen.
 
Eksempelet nedenfor illustrerer hvordan bruk av digitale skogdata kan kombineres med hogstdata for å skape et mer bærekraftig og også mer presist og effektivt skogbruk. Dette er et godt eksempel på hvordan bruk av data ikke bare gagner næringene som henter ut verdier i skogen, men også samfunnet som helhet når skogbruket drives på en måte som tar bedre vare på naturressursene og de karbonlagrende egenskapene som ligger i den.

Bruk av data gir mer bærekraftig skogbruk

Statskog og NIBIO har inngått et samarbeid hvor de skal undersøke hvor godt volum og hogst i skogen som er simulert gjennom data, stemmer overens med virkeligheten. Prosjektet håper de vil kunne skape bedre og mer presis hogst gjennom bedre skjøtsel, reduserte kjøreskader og mindre svinn.
 
Fra før finnes GEOSKOG og data fra hogstmaskiner. GEOSKOG er utviklet av Statskog som er et prognoseverktøy for tilvekst og hogst som ser skogen 100 år frem i tid. Dette programmet kan si noe om tilstanden på skogen, hvor mye CO2 som bindes opp i den og når på året skogen er tilgjengelig for hogst.
 
I hogstmaskiner skapes det store mengder sensordata. Én enkelt hogstmaskin samler hvert år inn data fra opptil 100.000 trær, blant annet om treets plassering i skogen, størrelse og om tømmeret ender opp som planker, papirmasse eller bioenergi.
 
Ved å koble sammen disse to datasettene, kan det undersøkes hvor gode prognosemodellene i GEOSKOG er, om man kan redusere kjøreskader på skogbunnen, og hvor mye av skogen som vil bli solgt som sluttprodukt i industrien. Med bedre data, forventes det bedre analyser, noe som vil kunne forbedre forvaltningen og gi større presisjon i skogbruket.
 
Også NMBU har forsket på data fra hogstmaskiner, og viser hvordan bedre benyttelse av data kan diagnostisere rotråte i skog. Rotråten spiser opp cellulosen i veden. Dette forringer den mest verdifulle delen av tømmerstokken. Det ødelegger også treets mulighet til å fange og lagre karbon.

 

Data fra hogstmaskinene om trærne som hogges har rotråte, kombineres med sensordata fra satellitt, fly og droner samlet inn før hogsten. Ved hjelp av maskinlæring og andre teknikker kombineres store mengder nøyaktig stedfestede data så man kan forutsi hvor råteinfiserte trær befinner seg. Dette kan gjøre det mulig å tilpasse skogforvaltningen til risikoen for råteangrep lokalt.

Gjenbruk av avfall

I 2016 kastet nordmenn 11,4 millioner tonn avfall, eller 14 millioner dersom man regner med lettere forurensede masser som jord, stein og grus. Av dette gikk 4 millioner til materialgjenvinning og 3,8 millioner tonn til energigjenvinning. Norge har som nasjonalt mål at veksten i total avfallsmengde skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. Mellom 2012 og 2015 var imidlertid BNP-veksten på 7 prosent mens avfallsveksten var 8 prosent.
 
De siste årene er avfall i økende grad blitt råvare for nye produkter. På verdensbasis er det skapt et marked hvor avfall kjøpes, selges og brukes til material- og energigjenvinning. Avfallssektoren er dermed en drivkraft for økt ressurseffektivitet. Dette er også viktig får å få en sirkulær økonomi, noe som er avgjørende for en mer bærekraftig økonomi. Tradisjonelt sett har avfalls- og gjenvinningsselskaper vært aktører som henter og håndterer avfall. De senere årene er bransjen i økende grad blitt omstilt, og de er nå også produsenter, distributører og selgere av resirkulerte råvarer. Norsk og europeisk avfalls- og gjenvinningspolitikk har uttalte mål om å primært sett redusere avfallsmengden, men at det avfallet som fortsatt kastes skal gå til direkte gjenbruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse ved å brenne produktene.
 
Bedre bruk av data kan spille en viktig rolle i gjenbruk av avfall. Et eksempel er for å «dulte» forbrukerne til å sortere mer av avfallet sitt, som beskrevet i tekstboksen under. Data kan også brukes til å bedre sorteringsmaskinenes evne til å gjenkjenne ulike typer av avfall, å forstå forbrukernes forbruksmønster, og å planlegge fremtidens avfallshåndtering bedre.

Kommunale avfallsselskaper vil «redde verden» med søppeldata

WasteIQ er et fellesprosjekt mellom kommunale avfallsselskap og digitale fagmiljø. Prosjektet startet hos BIR i Bergen. WasteIQ er en digital plattform som har som formål å samle data fra ulike deler av et avfallsselskap og gjør dem tilgjengelig for de som har behov for dem. Dette skal kunne øke avfallets sporbarhet, og dermed gi incentiver til å sortere ved at de som er flinke til å resirkulere får lavere avfallsavgifter.
 
Tanken er at alle de ulike delene av avfallssystemet samler informasjon på en felles plattform. Brukerne har identifikasjonsbrikker, slik at avfall kan spores tilbake til hver enkelt bruker. Systemet har også mulighet til å samle inn brukerdata om de enkelte kundene.

 

WasteIQ samler inn data fra for eksempel sensorer, adgangskontrollsystemer, geosporingsenheter, biler, og en rekke andre elementer i søppelhåndteringen. Dette legges så i en skybasert plattform og tilgjengeliggjøres for alle som har bruk for dataen. Løsningen gir blant annet mulighet for datautveksling mellom ulike fagsystemer og offentlige datakilder.

Lurer du på noe? Kontakt meg gjerne:

Hei!

Hei!

Vil du få vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Din e-post:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: