Vi må lære av EU

Nyhet, Forskning

Publisert

Vi trenger et økonomisk løft for forsknings- og innovasjonssystemet, og da må det være helhetlig, bygge på tverrfaglig samarbeid og sette samfunnets behov i førersetet, mener Carina Hundhammer, leder for forskning og høyere i utdanning i Abelia.

Innlegget har tidligere stått på trykk i Forskningspolitikk

Siden 1994 har Norge deltatt i EUs sektorprogrammer gjennom EØS-avtalen. Den gangen snakket vi om samarbeid mellom homogene forskningsgrupper som jobbet på tvers for å finne løsninger på komplekse problemstillinger og skape nye løsninger. Ambisjonen var mer effektiv bruk av forskningsmidlene i EU og nærliggende land.

Gjennom flere tiår har EU jobbet for å optimalisere forsknings- og innovasjonsarbeidet, blant annet gjennom å teste ut ulike former for virkemidler og samarbeid. For å skape bedre resultater, økt konkurransekraft og flere arbeidsplasser har EU satset på testing, piloter og økt åpenhet overfor interessenter og høringsinstanser med det mål å sikre at utlysningene treffer så godt som mulig.

EU har tatt inn over seg at forskning alene ikke kan være løsningen på samfunnsutfordringene, og derfor inkludert både næringslivet og offentlig sektor.

Det har vært spennende å følge utviklingen av rammeprogrammet, fra homogene forskergrupper som samarbeidet, til mer heterogene samarbeidsprosjekter. Dette må vi lære av i Norge.

Rettigheter til besvær

For å få til gode samarbeid har EU satt avtaleverket i fokus. De har forstått at når man utvider kravet om samarbeidspartnere, må man håndtere ulike interesser.

Tenk for eksempel på et prosjekt der man tester ut ny teknologi, en løsning som gir én eller flere aktører økt konkurransekraft. Hvis man ikke har regulert lisensiering og tilganger før man starter prosjektet, blir dette et krevende oppgjør.

EU har derfor et krav om at eventuelle interessekonflikter, og håndtering av intellektuell eiendomsrett (IPR) blir håndtert i søknadsperioden. Definisjoner og avklaringer av hvem som tok med seg hvilken kunnskap inn, og hvordan man i fellesskap skal forvalte det som kom ut av prosjektene, må reguleres tidlig i samarbeidet. EUs løsning er en partneravtale der IPR må håndteres, og som må inneholde en plan for krisehåndtering og risikovurdering.

I Norge har vi dessverre ikke lykkes med å styrke arbeidet med IPR og tidlig avklaring av interessekonflikter i samme grad. I stedet synes man å bevege seg bort fra kunnskapsdeling og til i økende grad å ha én eier i prosjekter.

Hvorfor er vi så opptatt av hvem som søker?

I EUs samarbeidsprosjekter er det ikke krav til hvem som søker. Det er satt opp minstekrav til partnerskap, og så er det opp til partnerne å finne den beste balansen i hvordan dette skal løses. Det skal være balanse i hvem som deltar fra ulike aktører, hvem som skal bidra med hva, og hvordan rettighetene skal forvaltes i ettertid.

Siden dette er statlige midler, krever EU en tydelig plan for spredning og bruk av resultatene. Disse må komme flere til gode og kunne gjenbrukes og iverksettes så langt det lar seg gjøre.

EU setter minimumskrav til hvem som skal delta, og krever tydelige mål på hva som skal oppnås. Samtidig lar de det være opp til partnerskapet å finne de beste løsningene.

Noen utfordringer må løses med mer forskning, andre med mer næringsrettede og markedsnære aktiviteter. Den enkelte aktøren kommer i andre rekke, for det er balansen mellom et godt sammensatt partnerskap og deres kunnskap som måles opp mot ønskede resultater.

Norge har ikke utviklet denne tverrfaglige samarbeidsformen. Vi har ikke den samme systematiske og helhetlige tilnærmingen til forskning og innovasjon. Noen ganger kan det se ut som om vi er mer opptatt av hvem som kan søke, fremfor å rigge utlysningene slik at vi ivaretar ulike aktørers behov og samtidig sikrer høy forskningskvalitet. Derfor havner diskusjonen om virkemidlene nede på aktørnivå, fremfor å handle om hvordan vi får mest mulig nytte av midlene.

Dette er ikke bra nok når vi skal omstille Norge og løse de store samfunnsutfordringene.

Fire ting vi kan lære av EU

I Norge burde vi i større grad anerkjenne de ulike aktørenes roller i forsknings- og innovasjonssystemet, og at dette mangfoldet ikke automatisk står i motsetning til gode samarbeidsprosjekter.

Et resultat av dette vil være at medlemmene av partnerskapet som søker, er likeverdige partnere som alle utfyller sin rolle for å nå prosjektets mål. De tre kriteriene i evalueringene av søknadene i Forskningsrådet vil dermed stå sterkere sammen: Å sikre størst effekt for samfunnet, kvalitet på forskningen og god gjennomføringsevne.

Dette gjelder for eksempel ikke lenger i forskningsrådsprosjekter med samarbeid med næringslivet. Det er næringslivet som må søke, det er næringslivet som skal eie all kunnskap som etableres, og det er effekten av dette for den enkelte bedrift som måles.

Denne modellen fremstår som mye svakere enn den vi finner i EU. I rammeprogrammet er de andre i prosjektet samarbeidspartnere som har sentrale roller i kunnskapsutviklingen. De har et medansvar for resultatene. I Norge er de blitt underleverandører som svarer på oppgaven de blir gitt og ikke en likeverdig partner. I utgangspunktet er ikke den norske måten å gjøre dette på i konflikt med intensjonene, men den fører til en del ikke-ønskede effekter som kunne vært unngått.

I stedet for å bruke offentlige midler til å skape noe som kan tilfalle flere aktører, skaper man én vinner og låser inn ny kunnskap. Dette hemmer innovasjon, og kvaliteten på forskningen svekkes. Forskningsmiljøene som sentrale aktører har fått ikke-økonomiske midler omgjort til økonomiske midler som gjør dem dyrere og mindre uavhengige.

Her er fire punkter som vil styrke bruken av offentlige midler:

  1. Vi må være mindre opptatt av hvem som er hovedsøker og prosjekteier og mer opptatt av hva vi skal oppnå.
  2. Vi må legge vekt på tverrfaglig samarbeid og legge opp til at aktørene gjennom samarbeidsavtaler håndterer IPR og deling av ny kunnskap.
  3. Vi må være opptatt av å ivareta den uavhengige kvaliteten i forskningen, gjennom å opprettholde den ikke økonomiske aktiviteten i prosjektene, også der målet er mer næringsrettet effekt.
  4. Vi må være opptatt av iverksettelse og spredning som kommer mer enn én aktør til gode.

På tide å samarbeide

Norge trenger et tverrpolitisk omstillingsløft for forskning og innovasjon, med tydelige opptrappingsplaner for å styrke tverrfaglig samarbeid fremover. Vi går glipp av gode prosjekter fordi vi er mer opptatt av hvem som søker, enn hvordan vi kan løse utfordringene sammen. Vi trenger forskningsbasert kunnskap, nye verdikjeder og økt konkurransekraft for å løse store samfunnsutfordringer. Vi burde lære av EUs virkemidler og dyrke likeverdige partnerskap; spredning av kunnskap og sikre iverksettelse av nye løsninger gjennom samarbeid.

Hei!

Hei!

Vil du få vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Din e-post:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: