Abelia

Innhold

Et mer effektivt forskningsråd?

Håkon Haugli, portrett

Det er forskjell på effektivisering av Forskningsrådet og omlegging av forskningspolitikken, skriver Håkon Haugli i denne kommentaren.

Da det i august ble klart at John-Arne Røttingen tiltrer som ny direktør i Forskningsrådet, var det flere som ga ham råd om å kvesse sparekniven. Rådets styringsdialog med 11 departementer og 500 ulike "føringer" i året gjør at mange mener tiden er overmoden for reform og forenkling.

Samtidig ble det nedsatt et ekspertutvalg som skulle gjennomgå Forskningsrådets systemer og organisering. Målet var omorganisering med tanke på å heve kvaliteten på forskningen i landet, samt kutte kostnadene ved Forskningsrådets mangslungne byråkrati.

Ekspertutvalgets rapport ble lagt frem i forrige uke, og om få uker overtar John-Arne Røttingen etter Arvid Hallén, som har vært en god og tydelig stemme for anvendt forskning i Forskningsrådet. Mens Røttingen foreløpig har vært relativt taus om sine planer for Forskningsrådet, har ekspertutvalget vært tydelige nok: De vil blant annet omfordele fem prosent av den samlede forskningsbevilgningen fra tematisk styrt og anvendt forskning til forskning som kun måles på vitenskapelig kvalitet. Det mener jeg er et skritt i feil retning.

Jeg er enig i at det kan være rom for forbedringer i hvordan forskningsmidlene administreres, slik det alltid vil være et potensial for effektivisering og forbedring. Samtidig er det viktig at vi ikke blander effektivisering av Forskningsrådet med omlegging av forskningspolitikken.

Den største finansieringskilden til forskning i Norge er universitetenes tildelte basisbevilgning. Med 50 prosent av alle offentlige forskningsmidler er denne andelen høyere i Norge enn i sammenlignbare land. Disse 12 milliardene bevilges uten noen form for konkurranse eller noen form for tematisk styring. Når både Produktivitetskommisjonen og det nye ekspertutvalget antyder at vi ytterligere bør øke andelen forskningsmidler som ikke er tematisk styrt, reduserer vi en allerede svært lav andel som går til anvendt forskning. Det vil svekke forskningens mulighet til å løse store samfunnsutfordringer.

Alle er enige om at norsk forskning må ha høy internasjonal kvalitet. Det er imidlertid ikke likegyldig hva det forskes på. Forskning er helt nødvendig for å løse store samfunnsutfordringer, og gir et svært viktig bidrag til innovasjon og omstilling. Det er ingen motsetning mellom kvalitet og samfunnsnytte. Begge må være gode for at vi skal få full effekt av forskningen. Da må forskningsmidler innrettes mot de store samfunnsutfordringene og tildeles de miljøene som holder høyest kvalitet.

Hvis Norge skal bygge verdensledende forskningsmiljøer, må disse bygges på strategisk viktige områder. Både Forskningsrådet og Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning peker på hav, klima og miljø, fornyelse i offentlig sektor og effektive tjenester og muliggjørende teknologier. Her har Norge store fortrinn for å hevde seg internasjonalt, samtidig som det bidrar til å løse våre nasjonale utfordringer.

Offentlige forskningsmidler er samfunnets investeringer på vegne av fellesskapet, også morgendagens fellesskap. Da må forskningsmidlene brukes på områder som gir størst avkastning for samfunnet. Så lenge man kun måler kvalitet etter antall vitenskapelige publiseringer og siteringer, er det lett å ønske seg mindre tematisk styrt forskning. Kvalitetsbegrepet må imidlertid suppleres med samfunnsnytte, fordi forskningen skal være kunnskapsgrunnlag for modernisering, omstilling og innovasjon i næringsliv og offentlig virksomhet.

(Kommentaren stod på trykk i Finansavisen 13. februar 2017)

Lurer du på noe? Kontakt meg gjerne:

Fant du det du lette etter?

Fant du det du lette etter?

Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss? Du er anonym med mindre du oppgir din e-postadresse slik at vi kan kontakte deg.

Takk for kommentaren!

Kommentar sendt