Abelia

Innhold

Gjestekommentar: Ingen forskning uten forskere!

Nyhet, Kommentar, Gjestekommentar, Forskning

Publisert

Forskerne er nøkkelen til å nå ambisjonene Norge har som kunnskapsnasjon, og helt avgjørende for at vi skal lykkes med å løse globale samfunnsutfordringer, skriver Guro Elisabeth Lind

Arbeidet med en ny Langtidsplan for forskning og høyere utdanning er i gang. Hva bør den inneholde?

FFA inviterte kloke hoder i instituttsektoren og UH-sektoren til å skrive om sine forventninger til fremtidens forsknings- og innovasjonspolitikk.

Innspillene overleveres til forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim på Samarbeidskonferansen 18 februar. Meld deg på digitale konferansen her.

Forfatter: Guro Elisabeth Lind, leder av Forskerforbundet

 

 

Kompetansen forskerne representerer er blant de viktigste ressursene vi har. Forskerne er nøkkelen til å nå ambisjonene Norge har som kunnskapsnasjon, og helt avgjørende for at vi skal lykkes med å løse globale samfunnsutfordringer. Det krever samarbeid på tvers av fagdisipliner, sektorer og nasjoner. Men det forutsetter først og fremst dedikerte, kunnskapsrike, tålmodige og nysgjerrige forskere.  Det må vi i større grad anerkjenne. Uten forskere, ingen forskning. Så opplagt, men langt fra selvsagt.

Gjeldende langtidsplan vier forskerrekruttering urovekkende liten oppmerksomhet. Samtidig stiller flere undersøkelser spørsmål ved yrkets attraktivitet. Mange unge forskere anbefaler ikke forskning som karrierevei.  Høy midlertidighet gjør framtidsutsiktene usikre  og arbeidsvilkårene er ikke tilstrekkelig konkurransedyktige. Mange opplever å stå i et evig kappløp om å skaffe midler til neste prosjekt.  Vi mister unge talenter.  Det har Norge som kunnskapsnasjon ikke råd til. Derfor må revidert langtidsplan i langt større grad adressere rekruttering, arbeidsvilkår og rammebetingelser for kvalitet i forskning.

 «Langtidsplanen skal sette kursen for politikkutviklingen og investeringene i forskning og høyere utdanning. Langsiktige, prioriterte satsinger gir forutsigbarhet for forsknings- og utdanningsmiljøene og bidrar til en bedre koordinert politikk.», heter det på regjeringens nettsider. La meg dvele litt ved fire stikkord her: kursen, investeringene, langsiktige og forutsigbarhet.

Planen skal og må stake ut en kurs. Vi må bygge sterke forskningsmiljøer og peke ut noen særlige satsningsområder. Vi må prioritere opplagte kunnskapsbehov og forvalte våre fortrinn.  Vi trenger opplagt anvendt forskning. Men kursen må ikke bli for styrende, for instrumentell eller for nytteorientert. For hva er egentlig relevans?  Hva er «impact»? Når er noe samfunnsnyttig? Hvem definerer det? Det å skape en fremtid vi ennå ikke kjenner og svare på spørsmål vi ennå ikke har, krever en forskningspolitikk som sikrer uavhengig, kreativ og nytenkende forskning innenfor alle fagdisipliner. Vi vet ikke hvor neste gjennombrudd kommer. Derfor må stø kurs kombineres med rikt mangfold. Vi må satse sterkere på grunnforskning.

Så må investeringene stå i samsvar med ambisjonsnivået. Vi er fortsatt langt unna målet om at 3 prosent av BNP skal gå til forskning innen 2030. Vi ligger under OECD-gjennomsnittet og betydelig bak våre nordiske naboland. Norge har økonomi til en langt kraftigere forskningsinnsats. Koronapandemien har satt  forskning på vent. Vi må ta høyde for etterslep og slitasje, og vi kan ikke forvente at privat næringsliv har rom for vesentlige forskningsinvesteringer med det første. Det offentlige må dra en større del av lasset. Til nå har langtidsplanen fungert best der den har vært konkret og forpliktende. Derfor må revisjonen omfatte en forpliktende opptrapping av de offentlige forskningsbevilgningene slik at 3 prosentmålet er realistisk. Samtidig må vi se en forpliktende opptrapping av grunnfinansieringen av instituttsektoren til 25 %. Først da kan vi ta ut det forsknings- og innovasjonspotensiale som vi vet at sektoren representerer.

Langsiktig? Ja, takk – men da også for forskerne. Det tar tid å bygge fremragende forskningsmiljøer.  Forskning er av karakter møysommelig arbeid. Resultatet ofte uforutsigbart. Det skal det være. Det må være rom for å ta risiko, for å jobbe systematisk, for kunnskapsakkumulering. At forskningsmiljøene på rekordtid har utviklet vaksiner for å bekjempe koronapandemien handler opplagt om internasjonalt forskningssamarbeid, om større åpenhet og mer datadeling. Men tilsynelatende raske løsninger bygger først og fremst på kunnskap som er utviklet over lang tid, på at det fantes en beredskap - et repertoar å høste fra. Selv om vi skimter slutten av oljeeventyret i horisonten, selv om vi nå ønsker oss løsninger raskt, kan ikke forskning ha et kortsiktig perspektiv. Det er sjelden lurt med «quick fix». 

 

Det følger av dette, at vi også er tjent med mer forutsigbarhet. At forskerne kan bruke mest mulig at sin tid til å forske og fortrinnsvis i faste stillinger. Konkurranse om forskningsmidler kan stimulere til økt kvalitet, men det er ikke gitt og det representerer også en betydelig energilekkasje. Når innvilgelsesprosenten i Forskningsrådet er rundt 10 prosent, når beløpet det søkes om sprenger grensen for hva rammen for tildeling tillater, når en stor andel klart støtteverdige prosjekter ikke når opp, da forstår jeg følelsen av lotteri og den frustrasjonen som forskere har satt ord på i debatten om Forskningsrådets søknads- og tildelingsprosesser de siste ukene. Det er opplagt behov for å se på prosedyrer for kvalitetssikring, for dialog og for å bygge tillit. Da vil det også være enklere å akseptere at man ikke nådde helt opp i konkurransen.  Samtidig må vi diskutere hvordan vi best forvalter forskningsmidlene, slik at mest mulig går til forskning og minst mulig til forskningsbyråkrati. Vi må sikre at forskningsvilkårene ikke står og faller på hvorvidt man får gjennomslag på en konkurransearena. En diskusjon om hensiktsmessig ressursfordeling kan vi gjerne ta i tilknytning til revisjon av langtidsplanen.

Hei!

Hei!

Vil du få vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Din e-post:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: